PLO`s sharter ikke endret.

“Charteret ikke endret”
Publisert: 29. november 2004
Av Odd Myrland

Farouk Kaddoumi er den nye lederen i Fatah etter Yasser Arafat. Han er kjent som en “hauk”. Han har ikke flyttet til de palestinske områdene, men oppholder seg fremdeles i Tunisia.

Kaddoumi opplyser at han har fått ansvar for å støtte den irakiske motstanden mot de amerikansk-ledede styrkene i Irak. “Det er ingen tvil om at den palestinske revolusjonen støtter den irakske motstanden…..” Han ønsket velkommen at det er opprettet en væpnet gruppe i Irak som er oppkalt etter Hamas-lederen Ahmed Yassin, som Israel drepte.

Charteret ikke endret
I motsetning til hva mange tror, ble PLO-sharteret ikke endret, sier Kaddoumi [og anerkjenner derfor fremdeles ikke Israels rett til å eksistere]. “Til nå er det palestinske nasjonalcharteret ikke endret,” forklarte han. “Det ble sagt at noen artikler ikke lenger gjelder. Men de ble ikke endret. Jeg er en av dem som ikke godtar noen endringer.”

Dette er det altså ikke vi i MIFF som sier denne gangen, vi bare siterer Fatha-lederen Farouk Kaddoumi, som burde vite det. – Charteret forutsetter at Israel slutter å eksistere som en jødisk stat.

Da han ble spurt om de amerikanske og israelske betingelsene for å gjenoppta fredsprosessen, nemlig at terror-angrep stopper, svarte Kaddoumi: “De kan dra til helvete.”

Kritisk til Nabil Sha’ath
Ellers var Farouk Kaddoumi meget kritisk til utenriksministeren i det palestinske styret, Nabil Sha’ath. Han beskyldte ham for å snakke tøv og stadig motsi seg selv. Han beskyldte Sha’ath for å gi et feilaktig bilde av det palestinske styrets politikk. “For eksempel har han sagt at det palestinske styret har godtatt forskjellige ting, men da jeg undersøkte med lederskapet, viste det seg å være usant,” sa han.

PLO`s sharter (Grunnlov)

PLOs charter

Charteret er PLOs grunnlov. Det kan bare endres med 2/3 flertall. Det ble først vedtatt av Den første palestinske kongress i Jerusalem i mai 1964 (det var før Vestbredden og Gaza kom under israelsk kontroll i 1967). I juli 1968 ble det gjort enkelte endringer i det, men siden har det vært uendret.

Forut for inngåelsen av Oslo I-avtalen i 1993, lovte Yassir Arafat å gjennomføre endringer av PLOs charter. Såvidt Porten til Midtøsten kjenner til, foreligger det ennå ikke, ti år etter, noen ny utgave av charteret.

Vi presenterer her de artiklene redaksjonen anser som mest klargjørende for hva PLO står for. Parenteser markert i kursiv inneholder redaksjonens kommentarer.

Artikkel 1: Palestina er det palestinsk-arabiske folks hjemland, og en udelelig part av det arabiske hjemland, og det palestinske folk er en integrert del av den arabiske nasjon.

Artikkel 2: Palestina, med de grenser som stod ved makt under Det britiske mandatet, er en udelelig territoriell enhet. (Også det nåværende Jordan tilhørte mandatet fra 1922 til 1946.)

Artikkel 3: Det palestinsk-arabiske folk har den juridiske rett til sitt hjemland, og vil – når frigjøringen av hjemlandet er fullført utøve selvbestemmelse utelukkende i henhold til eget samtykke og egen vilje.

Artikkel 4: Den palestinske identiteten er et medfødt, iboende karakteristikum. Den overføres fra foreldre til barn. …..

Artikkel 5: Palestinerne er de arabiske borgere som normalt bodde i Palestina inntil 1947, enten de ble utvist eller ble igjen. Enhver som er født med en palestinsk-arabisk får etter dette tidspunktet, i eller utenfor Palestina, er også en palestiner.

Artikkel 6: Jødene som normalt hadde bodd i Palestina fram til begynnelsen på den zionistiske invasjonen (1917), vil bli betraktet som palestinere. (Det står ingenting om etterkommere her, i heldigste fall vil man følge den “født-med-far”-filosofien som vi så i art. 5.)

Artikkel 9: Væpnet kamp er det eneste middel for frigjøring av Palestina, og må derfor betraktes som en strategi og ikke bare som en taktisk fase. …

Artikkel 12: Det palestinsk-arabiske folk tror på arabisk enhet. For å lykkes i sin oppgave med å oppnå denne målsetting, må de i denne fase av sin kamp bevare sin palestinske personlighet og utvide bevisstheten om dens eksistens, og motstå enhver plan som tar sikte på å oppløse eller svekke den. (Her har altså PLO grunnlovfestet å droppe hele den berømte palestinske “identiteten” når de har fått vekk Israel.)

Artikkel 13: Arabisk enhet og frigjøring av Palestina er to sammenfallende mål. Hvert av dem baner veien for realisering av det andre . . .

Artikkel 15: Frigjøring av Palestina utgjør, sett under en arabisk synsvinkel, en nasjonal plikt til å slå tilbake den zionistiske og imperialistiske aggresjonen mot det arabiske hjemland, og å fjerne zionismen i Palestina. Det fulle ansvaret for dette påligger den arabiske nasjonen, dens folk og regjeringer, med det palestinsk-arabiske folket i spissen . . .

Artikkel 19: Delingen av Palestina i 1947 og opprettelsen av Israel er å anse som fundamentalt ugyldige, uansett hvor lang tid som går, fordi det var i strid med ønskene til det palestinske folk og deres naturlige rett i deres hjemland, og uforenlig med prinsippene i FN’s charter, særlig retten til selvbestemmelse.

Artikkel 20: Balfour-erklæringen, mandat-dokumentet og alt som er basert på disse er å anse som ugyldige. Påstanden om historiske og åndelige bånd mellom jøder og Palestina stemmer verken overens med de historiske realitetene eller den sanne oppfatningen av hva som er en stat. Jødedommen som er en religion – er ingen uavhengig nasjonalitet. Heller ikke er jødene en enkelt nasjon med sin egen identitet. De er borgere i de stater de tilhører. (Her vil altså PLO sette strek over tusenårgamle jødiske oppfatninger, likeså over det faktum at jødene er blitt behandlet som utlendinger nesten overalt – ikke minst i den arabiske verden, Palestina ikke unntatt.)

Artikkel 22: Zionismen er en politisk bevegelse som er organisk forbundet med verdensimperialismen og fiendtlig mot alle bevegelser for frigjøring, og mot progressive bevegelser i verden. I sin form er det en rasistisk og fanatisk bevegelse, i sine mål er den aggressiv, ekspansiv og kolonialistisk, og fascistisk i sine metoder. Israel er den zionistiske bevegelsens redskap, og en geografisk base for verdensimperialismen, plassert strategisk i hjertet av det arabiske hjemland, som et slag mot drømmene om en frigjort arabisk nasjon, enhet og framgang . . .

Artikkel 26: Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), som representerer de revolusjonære palestinske kreftene, er ansvarlig for den palestinsk-arabiske folkebevegelsen i dens kamp for å gjenopprette deres hjemland, frigjøre det, vende tilbake til det og utøve sin rett til selvbestemmelse over det, i alle militære, politiske og finansielle saker, og alt annet som det palestinske spørsmålet krever på det inter-arabiske og internasjonale plan.

Artikkel 33: Dette Charter kan ikke endres uten ved totredels flertall blant samtlige medlemmer av Nasjonalkongressen i Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, sammenkalt i en spesiell sesjon for dette formålet.

For en fullstendig tekst på norsk henvises til Leif Røssaak: Israel, PLO og Libanon. (Lunde 1982.)

Kilde: Med Israel For Fred

2000 år før Kristus til 2000 etter Kristus

Jødenes historie f.Kr

2000: Gud ber jødenes stamfar, Abraham, om å bryte opp fra Mesopotamia til Kanaan.

1700: Jødene kommer til Josef i Egypt. Der blir jødene reddet fra sulten, men blir slaver under nye faraoer.

1290: Moses leder jødefolket ut av Egypt. De vandrer 40 år i ørkenen.

1250 – 1225: Josva fører Israels 12 stammer inn i Kanaan.

1020: Jødene krever av Gud en konge som andre folk, og får Saul. Kongen skal koordinere krigen mot filisterne.

1004: Saul faller i slaget mot filistrene. Kongedømmet splittes i et Nordrike og et Sørrike.

998 – 965: David forener Nordriket og Sørriket. Han knuser filistrene og gjør Jerusalem til hovedstad.

965 – 926: Davids sønn Salomo blir ny konge og han bygger det første templet i Jerusalem.

926: Salomo dør og hans rike splittes. Nordriket kaller seg Israel, mens sørriket kaller seg Juda.

733: Jødene underkaster seg assyrernes økende makt.

721: Assyrerne erobrer Israel og bortfører en stor del av befolkningen.

589 – 586: Nebukadnesar i Babylon hersker over Judea. Etter et opprør ødelegger han Jerusalem og templet samtidig som befolkningen bortføres til Babylon.

538: Kong Kyros av Persia erobrer Babylon. Han lar jødene få reise tilbake etter 70 års fangenskap. Jødene får bygge tempelet igjen.

332: Aleksander den store legger Juda under makedonsk herredømme.

198: Syriske herskere erobrer Juda.

176 – 114: Et jødisk opprør knuses og lederen, Makkabeus fra Juda, dør i kampen. Men en forlenget geriljakrig ender med gjenopprettelse av jødenes selvstendighet.

63: Juda okkuperes av romerne som gir det navnet Judea.

Jødenes historie e.Kr

0: Guds sønn, Jesus Kristus, blir født

33: Jesus Kristus blir korsfestet på Golgata

66 -74: Jødene gjør opprør mot romerne. Romerne ødelegger Jerusalem og templet. Noen av dem som overlever søker tilflukt på festningen Masada, men gir opp etter noen år. De begår selvmord.

132 – 135: Simon Bar-Kokhbas-ledede opprør mot romerne blir knust etter tre år. Jødene får ikke lenger komme til Jerusalem. Romerne omnavner Jerusalem og Judea til Palestina, til minne om jødenes fiender, filistrene.

325: Den første kristeninspirerte keiser, Konstantin, begynner å omforme Jerusalem til en kristen by.

638: Palestina erobres av arabere og de neste 460 år er det under muslimsk herredømme.

691: Klippedomen i Jerusalem fullføres av kalif Abd-Malik

1096: Korstogene starter for å befri Palestina fra muslimsk styre.

1099 – 1291: Korsfarerne tar Jerusalem, men klarer ikke å gjøre Palestina til et kristent kongedømme. Den kurdiske lederen Saladin okkuperer i 1187 Jerusalem, og fire år senere korsfarernes siste skanse, Acre. Tyrkiske mamelukker blir herskere i landet.

1517: Den tyrkiske sultanen Selim nedkjemper mamelukkene. Palestina blir en provins i det ottomanske imperium i 400 år.

Staten Israels fødsel

1839: Sir Moses Montefiore foreslår i London at en egen jødisk stat blir etablert.

1845: Det jødiske sykehuset Misgav Ldach blir stiftet i Jerusalem.

1862: Den første drabantbyen. Mishkenot Sha’ananim blir bygget utenfor Jerusalems bymurer.

1863: Havazelet, det første jødiske tidsskrift på hebraisk, blir gitt ut.

1870: Jordbruksskolen Mikve Israel åpner sine dører.

1878: Gamlebyens jøder i Jerusalem stifter Petah Tikva.

1882: Eliezer Ben-Yehuda flyttet fra Litauen til Palestina og starter det omfattende arbeidet med å bygge opp det hebraiske språk. Den store innvandringen fra Russland, Romania og Yemen begynner.

1890: Rotschild gir økonomisk støtte til jødiske nybyggere i Palestina.

1894: Den såkalte Dreyfus-rettsaken ansporer Theodor Herzl til å utforme den politiske sionismen.

1896: Herzl gir ut boken: “Der Judenstaat”.

1897: Herzl kaller sammen til verdens første sionistkongress i Basel i Sveits. Verdens sionistorganisasjon blir stiftet. Målet er å skape et trygt hjem for jødene i Palestina.

1900: Jødisk nasjonalfond blir stiftet.

1904: Den andre alija tar til. Forfølgelser i Russland og Polen tvinger jødene til Palestina.

1905: Den sjuende sionistkongressen forkaster tilbudet fra Storbritannia om å etablere en jødisk stat i Uganda.

1906: Kunstskolen Bezalel åpner sine dører i Jerusalem.

1909: Den første kibbutzen, Degania, ved Genesaretsjøen og den første jødiske byen, Tel Aviv, blir etablert. Den jødiske

forsvarsorgansisasjonen, Hashomer, blir dannet.

1914: Den første verdenskrig bryter ut. Det ottomanske imperiet, Tyskland og Østerrike, går mot Frankrike, Storbritannia og Russland.

1917: Den britiske utenriksminister Arthur Balfour leverer den såkalte Balfour-deklarasjonen, som går inn for å opprette et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina. Britene inntar Jerusalem og ottomanernernes makt tar slutt etter 400 år.

1919: I Weizmann-Feisal-avtalen blir Balfour-deklarasjonen godkjent og Palestina blir godkjent som et separat jødisk samfunn.

1920: Folkeforbundet gjør Palestina til britisk mandatområde. Den jødiske immigrasjonen øker.

1922: Folkeforbundet gjør offisielt Palestina til britisk mandatområde. Mandatet inneholder Balfour-deklarasjonen som erkjenner jødefolkets historiske forbindelse til Palestina Storbritannia blir oppfordret til å gjøre jødenes immigrasjon
lettere, men forhindrer jødene i å slå seg ned i Transjordan.

1929: Krigerske arabere står bak massedrap av jøder i Hebron.

1933: Nazistene overtar makten i Tyskland.

1936: Palestina-araberne står bak anti-jødisk vold. Det varer i tre år og 2847 jøder blir drept, mens 2000 blir såret.

1937: Den britiske Peel-kommisjonen anbefaler at det vestlige Palestina blir delt i to stater, en jødisk og en arabisk stat. Araberne forkaster planen.

1938: Storbritannia legger bort Peel planen og sammen kaller jødiske og arabiske ledere for å forhandle om palestinaproblemet. Araberne vil ikke være med (som vanlig). På en konferanse i Evian blir flyktningespørsmålet tatt opp. Man finner ikke noen løsning på problemet for tusener av jøder som vil flykte fra nazistenes forfølgelser.

1939: I en Hvitbok begrenser Storbritannia antallet jødiske immigranter til 75.000 i løpet av fem år.

1940: Palestina-jøder melder seg frivillig inn i den Britiske armé som kjemper mot nazi-tyskland. Over seks millioner jøder blir myrdet i løpet av krigen, de aller fleste i nazistenes systematiske utryddelsesleire for jøder. De britiske immigrasjons bestemmelsene hindrer jødene i å flykte til Palestina.

1943: Warsawa-jødenes heltemodige kamp mot nazistene i ghettoen.

1945: Den andre verdenskrig slutter.

1947: Britene overlater Palestinaspørsmålet til FN. De vedtar en delingsplan for en jødisk og en arabisk stat. Araberne forkaster planen.

1948: Storbritannias mandat opphører. Israels stat blir proklamert den 14. mai. Noen timer senere går fem arabiske land til krig mot Israel. Frigjøringskrigen begynte i 1947, og varte frem til juli 1949.

Israel i moderne tid

1949: Den 25. Januar avholder Israel sitt første valg i Knesset. Araberne undertegner våpenhvileavtale med Israel. Jordan nekter Israel adgang til de hellige stedene i Øst-Jerusalem. I mai 1949 ble Israel godkjent som medlem i FN. FN erklærte Jerusalem som en internasjonal by. Verken Israel eller de arabiske statene aksepterer dette.

1950: Knesset vedtar “lov om tilbakekomst”. Den sier at enhver jøde har rett til å bo i Israel.

1951: Den 23. sionistkongressen finner sted i Jerusalem. Det er første gang den finner sted der.

1956: Suezkanalen blir nasjonalisert av Egypt. Det resulterte i militære aksjoner fra Frankrike og Storbritannia. Israel angriper i Sinai og klarer å åpne Akababukten ved Eilat for Israelske skip.

1964: Araberne danner terroristorganisasjonen PLO.

1967: Anført av demagogen Gemal Abdel Nasser i Egypt, hisses araberne opp til krig mot Israel. De ruster voldsomt opp og er klare til utslettelseskrigen. Israel overrasker dem og erobrer Golanhøydene, Sinai, Gaza og Øst-Jerusalem i en flerfrontskrig som Israel vinner mirakuløst. Knesset annekterer Golanhøydene og Øst-Jerusalem. Jerusalem blir utropt til Israels udelelige hovedstad for alltid.

1973: På den israelske forsoningsdagen, Yom Kippur, setter Egypt og Syria inn et voldsomt angrep mot Israel. Landet tar tilbake både Golanhøydene og Sinai.

1979: Israels statsminister Menachem Begin og Egypts president Anwar Sadat undertegner fredsavtalen med USAs

president Jimmy Carter som megler. Israel forplikter seg til å trekke seg ut av Sinai innen 1982.

1982: PLO bygger opp militære styrker i Sør-Libanon. Gjennomflere måneder bombarderer de Israel og bruker området til infiltrasjon i Israel. Da 23 landsbyer ble bombardert, startet operasjon “Fred for Galilea”. Israelske styrker rykker inn og tvinger terroristorganisasjonen PLO til å forlate landet.

1987: I desember startet intifadaen. En israeler ble stukket ned i Gaza. En uke etter kolliderer en Israels militærbil med en arabisk bli. Araberne hevder dette er hevn. Så starter intifadaen og araberne øker terroraksjonene. Spesielt har araberne satset på å stikke mennesker med kniv..

1989: Exodus fra det tidligere Sovjetunionen til Israel begynner.

1990: Alijaen fra Russland når en stor topp. Totalt innvandrer

200.000 jøder til Israel, de fleste fra det tidligere Sovjetunionen.

1991: En koalisjon ledet av USA går til krig mot Saddam Hussein i Irak for å befri Kuwait. Israel blir bombardert med scudraketter, men forholder seg rolig etter oppfordring fra USA.

1992: Dette blir et rekordår for Israels økonomi. Regjeringen Rabin begynner å vakle i spørsmålet om Golan og antyder

territoriale kompromiss.

1993: Fredsforhandlingene skal gjenopptas rundt 20. April. Krakk på børsen. Intifadaen når en ny topp.

1994: Innføring av palestinsk selvstyre i Gaza og Jeriko. Fredsavtale mellom Israel og Jordan undertegnes. Rabin, Peres og Arafat fikk Nobels fredspris.

1995: Utvidet palestinsk selvstyre på Vestbredden og i Gaza. Statsminister Rabin drept under fredsforhandlinger. Shimon Peres blir statsminister.

1996: Fundamentalistisk arabisk terrorisme mot Israel øker. Operasjon ”Vredens druer”, gjengjeldelse for Hizbollahs

terroristangrep mot nordlige Israel. Det er valg, og Banjamin Netanyahu blir statsminister.

1997: Hebron-protokollen undertegnes av Israel og de palestinsk selvstyremyndighetene.

1998: Israel feirer sitt 50-års jubileum som stat. Israel og PLO undertegner ”Wye River-avtalen” for å lette gjennomføringen av palestinsk selvstyre. Hebron ble gitt til palestina-araberne.

1999: Ehud Barak vant statsministervalget i mai og overtok etter Benjamin Netanyahu.

2000: Israelske styrker ble trukket ut av Libanon i slutten av mai. En ny palestinsk-arabisk ”intifada” ble startet i oktober.

Kilder: Dagen, internet

Israelske statsministre

David Ben-Gurion, Moshe Sharett, Levi Eshkol, Golda Meir, Yitzhak

Rabin, Menachem Begin, Yitzhak Shamir, Yitzhak Rabin, Shimon

Peres, Benjamin Netanyahu, Ehud Barak, Ariel Sharon

Hva er Balfour-erklæringen

I begynnelsen av første verdenskrig bodde et sted mellom 80 000 og 90 000 jøder i det området av Palestina, som skulle bli Israel. Selv før Balfour-ærklæringen i 1917, var det i realiteten et jødisk nasjonalt hjem i Palestina, som besto av en rekke jødiske kibutser og moshaver i det vestlige og nordøstlige Palestina, så vel som jødiske byer som Tel Aviv, Jerusalem og Tsefat. De jødiske flyktningene i Palestina hadde etablert dette hjemlandet uten hjelp fra noen slags imprealist eller kolonimakt.
De stolte kun på eget hardt arbeide når det gjaldt å bygge en infrastruktur og dyrke opp landet som de hadde kjøpt på lovlig vis.

Første verdenskrig satte britene og deres allierte i en posisjon imot Tyskland og dets allierte, inkludert det ottomanske rike. USA kom inn i krigen på britisk side i 1917, og president Woodrow Wilson erklærte at prinsippet om selvbestemmelse skulle styre enhver reorganisering av territorier som tidligere var kontrollert av det ottomanske rike. Støtte til jødisk selvbestemmelse i de delene av Palestina der jødene utgjorde et flertall, var av mange ansett som en konsekvens av den wilsonske selvbestemmelse. Morris, side 71,

Når alt kommer til alt, hadde det aldri vært en palestinsk stat i dette området.
Et jødisk hjemland ville ikke bli revet ut fra en palestinsk stat som hadde eksistert der. I stedet måtte man avgjøre hvordan man skulle fordele landområdet på 126 500 km2 som hadde blitt erobret fra det ottomanske riket, og som var bebodd av arabere, jøder og andre.

Det var fire grunnleggende alternativer å gjøre dette på:

1) å gi hele området, selv der hvor jødene var i flertall, til en ny arabisk stat,
2) å gi området, selv der araberne var i flertall, til jødene,
3) å overgi hele området til Syria, som da skulle styre det fra Damaskus, eller
4) å dele området rettferdig mellom araberne og jødene, slik at hver gruppe kunne danne et hjemland basert på selvbestemmelse.

Man valgte det siste alternativet, og vedtok å gi en del av området til de som bodde der, som hadde opparbeidet landet og bygget infrastrukturen. Hva kunne være rimeligere å mer i selvbestemmelsens ånd?

Winston Churcill, “en livslang sionist”, hadde lenge gått inn for jødisk selvbestemmelse i Palestina. Allerede i 1908 så han etableringen av “en sterk jødisk stat” som ” et betydningsfullt skritt henimot en harmoniserende fordeling av verden blant dens folk”. Morris side 72.
Da England endelig kom i en posisjon til å kunne hjelpe til å få i stand en slik “harmoniserende fordeling”, uttrykte Churcill seg enda tydeligere:

Det er innlysende rett at de spredte jøder må få et nasjonalt senter og et nasjonalt hjem, med gjenforening. Hvor er det naturligere enn i Palestina, som de i 3000 år har vært intimt og dypt forbundet med? Vi tror dette vil være bra for verden, bra for jødene, bra ror Det Britiske samvelde, og også bra for araberne som bor i Palestina…. som kommer til å få del i sionismens fremgang. Morris side 72.

Det burde derfor ikke forundre oss, da den britiske regjeringen planla en seier over det ottomanske rike, at den gjennom et brev fra den britiske utenriksminister Lord Arthur Balfour bekjentgjorde at “Hans Majestet regjering ser med anerkjennelse på etableringen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina”. Morris side 75.

Ironisk nok var en av arabernes største innvendinger mot Balfour-erklæringen at det virket som om den anså Palestina som en separat enhet, i stedet for som en del av Syria. Som Peelkommisjonen senere skulle uttrykke: ” Araberne hadde alltid betraktet Palestina som en del av Syria”. Det siste de ønsket var et atskilt Palestina, fordi de var klar over at et separert Palestina som, under Balfour-erklæringen, kunne inkludere et hjem for dens jødiske befolkning.

Den franske utenriksminister hadde, en del måneder tidligere, offentliggjort en uttalelse i tråd med Balfour-erklæringen som beskrev “gjenfødelsen av den jødiske nasjonalitet i det land som Israels folk, for mange århundrer siden, hadde blitt utvist fra”. Morris side 74.

Teksten i Balfour-erklæringen hadde på forhånd blitt forelagt president Wilson, som hadde gitt den sin godkjennelse. DE franske og italienske regjeringer hadde også etterpå godkjent den. I 1919 uttalte president Wilson: “Jeg er overbevist om at de allierte nasjoner, iden største samstemmighet med våre egne regjeringer og vårt folk, er enige i at i Palestina skal fundamentet for et jødisk samvelde bli lagt“. Peeleraporten side 24.

Jødene i Palestina hadde så vist gjort seg fortjent til Balfour-erklæringen vef sin svette og sitt blod. De hadde drenert de malariafyldte Hulasumpene og i stedet plantet appelsintrelunder der, med tusenvis av arbeidsplasser for arabere og jøder. Den jødiske legion kjempet side om side med den britiske arme for å beseire den ottomanske styrke, og de ønsket general Edward Allebys erobring av Jerusalem velkommen. I motsetning til dette kjempet de fleste araberne generelt, sammen med det tapende ottomanske rike. Som Lloyd George, den britiske statsminister bemerket: “De fleste arabiske raser kjempet gjennom hele krigen for de tyrkiske undertrykkerne….de palestinske araberne kjempet for et tyrkisk styre. Morris side 82.

Det var palestinerne som tok parti med imperalistene, det kolonialistiske tyrkiske rike, imot de som ville fremme selvbestemmelse.
Selv om de valgte gal side, noe de også gjorde i 2. verdenskrig, kom araberne ut fra det tyrkiske nederlaget med en betydelig gevinst. Det viktigste var at de fikk 80% av Palestina avsatt til en ren arabisk stat, der ingen jødisk bosetting var eller er tillatt. Dette store området av østlige Palestina fikk det nye navnet Transjordan.

Den første staten som ble etablert i Palestina, var derved et emirat med et stort palestinsk flertall.
Abdullah, bror av nabostaten Iraks nye fyrste, skulle herske over det. Mange av jødene bodde i det som ble Transjordan. Disse menneskene hadde bodd der i generasjoner. På grunn av sporadiske voldsutbrudd mot jødene ble de tvunget til å dra. Og de få gjenværende jøder fikk nå forbud mot å fortsette å bo der. Dette kalles i dag etnisk rensing. Morris side 33.
Det nylig dannede kongeriket Transjordan besto av enorme utstrakte vidder med helt minimal befolkning på 320 000 innbyggere, hvorav mange var omvandrede beduiner.
Befolkningen i Transjordan var mye mindre en i den femtedelen som var igjen av Palestina, men alikevel fikk altså ingen jøder lov til å bo der.

Ettersom Transjordan manglet innbyggere og hadde kastet ut jødene hadde det vært på sin plass at palestinerne i den femtedelen som var igjen av Palestina hadde blitt overført til Transjordan.

Israel har den største retten til landet!

Stephan Schwebel som er en av verdens fremste eksperter på internasjonal lov skriver om Israels rettslige stilling i American Journal of International law:

“a) En stat kan under lovlig uttøvelse av sin rett til selvforsvar erobre og okkupere fremed territorium så lenge denne erobringen og okkupasjonen er nødvendig for vedkommendes stats selvforsvar
b)Staten kan som betingelse for å trekke seg tilbake fra slike områder kreve at det blir opprettet sikkerhetstiltak som med rimelighet kan ventes å sikre at området ikke igjen blir brukt til å iverksette trusler, eller bruk av makt mot det som er av en slik art at det berettiger bruk av selvforsvar
c)Når den tidligere innehaver av området hadde sikret seg dette på en ulovlig måte, har den staten som senere tar dette området under lovlig uttøvelse av selvforsvar, en sterkere rett enn den tidligere innehaver”.

Ut ifra det Stephan Schwebel kan man trekke en rekke konklusjoner. Bl.a. at
*okkupasjonen er lovlig fordi de områdene Israel tok i 1967 ble tatt i en forsvarskrig
*At Israel kan som betingelse for å trekke seg tilbake fra slike områder kreve at det blir opprettet sikkerhetstiltak som med rimelighet kan ventes å sikre at området ikke igjen blir brukt til å iverksette trusler, eller bruk av makt mot det som er av en slik art at det berettiger bruk av selvforsvar
*At Israel har større rett på Vestbredden og Gaza enn Jordan og Egypt.

Israel en oase i midtøsten.

Hei og velkommen til min weblog, her vil jeg bruke tiden til å forsvare og forklare israel`s rett til sin eksistens og at det er vår plikt som et demokratisk land å forsvare det eneste demokratiet som eksisterer i midtøsten.

I denne omgang vil jeg bare opplyse dere om at jeg kommer til å legge inn stoff om de historiske begivenheter som førte frem til Israel`s opprettelse den 8 Mai 1948.

Jeg har fulgt godt med i debatten og ser at det som virkelig mangler blant folk er historisk kunnskap, for når du kjenner historien er du i bedre stand til å forstå det som skjer i dag.

Gleder meg til å sette i gang

Med vennlig hilsen

bollic