Det internasjonale samfunnet fortsetter å stille tøffe krav til Israel til tross for det faktum at Israels fiender ikke holder tilbake i sine anstrengelser med å forberede til den neste krigen. Bildet som fremtrer er klart, men hvorfor insisterer vestlige politikere på å oppgi sunn fornuft i dette spesielle tilfellet?

Etter at Israel forlot Gaza i 2005, og enda mer etter Hamas’ overtagelse i 2006, startet de forskjellige terroristgruppene å smugle inn våpen og angripe Israel. Etterretningsgrenen i den israelske hæren (IDF) visste hva som skjedde, men ønsket å unngå konfrontasjoner og politikerne håpet på en diplomatisk løsning. Dette viste seg å være et tomt håp og førte til krigen i Gaza for ett år siden. Siden da, har en lignende utvikling funnet sted og våpen flyter igjen inn til Gaza i store mengder – generøst forsørget av Iran.

Israelsk etterretning anslår at Hamas nå har noen tusen raketter. Blant disse har noen en rekkevidde på 80 km og truer derfor Tel Aviv. I tillegg besitter Hamas avanserte luftvern- og anti-tankmissiler. De har også forbedret sine tunnelsystemer, som gjør det mulig for deres menn å rømme fra slagmarken under bakken tilbake til tett befolkede områder. Det blir sagt at Hamas kontrollerer omtrent 80 % av moskeene i Gaza, og i økende grad bruker disse som våpenlager og kommandosentre. Terrorrorganisasjonen har også gravd atskillige tunneler som leder inn mot Israel og planlegger å bruke disse for å kidnappe soldater.

På Hamas’ webside denne uken, fastslo organisasjonenes talsmann, Khan Younis Hammas al-Ruqub, at Hamas ”ikke vil avstå et eneste sandkorn palestinsk jord”. Han oppfordret arabiske og muslimske nasjoner om å forene krefter med Hamas i denne krigen og sa at Israel ”ikke vil nyte sikkerhet og fred så lenge palestinsk land og hellige steder er okkupert … .”

Fatahmedlemmer i Gaza kjøper også våpen for å slåss mot Israel. Hamas konfiskerte de fleste våpnene som tilhørte deres rival, Fatah. Men ifølge Fathas egen webside, selger nå PA leder Mahmoud Abbas’ menn sine koners smykker og gir sine barn mindre mat, for istedet å kunne kjøpe våpen.

Kommentar:
Et puslespill kan være veldig forvirrende hvis man bare ser på hver enkelt brikke. Så snart brikkene er satt riktig sammen, blir bildet klart. Noen ganger ser det ut som om vi nekter å pusle sammen brikkene. Vi tror det er mulig å fokusere på en og en brikke av gangen, og så lurer vi på hvorfor saker og ting ikke gir noen mening.

I dette tilfellet utgjør dette bitene i puslespillet: Israel anerkjenner PLO. Israel forlater byer i Judea og Samaria og overleverer dem til de palestinske selvstyremyndighetene. Israel forlater Sør-Libanon. Israel forlater Gaza. Israel bistår PA i oppbyggingen av deres samfunn. PLO nekter å anerkjenne Israel. Selvmordsbombere kommer ut fra byene i Judea og Samaria. Raketter kommer ut fra Sør-Libanon. Raketter kommer fra Gaza. PA utdanner sitt folk til å hate jøder. Er det virkelig så vanskelig å sette sammen disse brikkene og få frem et bilde?

Sant nok, ikke alle brikkene i puslespillet er nevnt ovenfor. Andre vil legge fram påstander om ”okkupasjonen”, ”Israels krigsforbrytelser”, ” aparteidmuren”, ”ydmykende kontrollposter”, og så videre. Vi kunne legge til dette og allikevel ende opp med det samme bildet. Hvis vi for et øyeblikk ser bort fra den bevisst følelsesladede bruken av ord i eksemplene ovenfor, er alle disse faktorene utslag av muslimsk arabisk aggresjon. Og det er nettopp dette som er bildet som dukker opp hvis vi kaster alle brikkene fra de siste 62 årene, siden staten Israels opprettelse, på bordet: Arabisk aggresjon har tvunget Israel til å handle. I kontrast til det hatefulle budskapet vi fortsetter å høre fra Hamas og Fatah sine talsmenn, finnes det ingen ideologi av hat fra Israels side. Det finnes imidlertid en ideologi om å overleve. Noen ganger virker det som selv dette utgjør en kriminell handling for visse vestlige politikere.

Men hvorfor er det så vanskelig å pusle sammen brikkene? Hvorfor skriker det internasjonale samfunnet om israelske innrømmelser, når de ser hvordan det politiske kartet ser ut? Kan det være, som ryktene sier, at vi ikke ønsker å bli forvirret av fakta siden vi allerede har bestemt oss? Hvis det er sånn, vil det bli en veldig ubehagelig erfaring når vi til slutt blir nødt til å se virkeligheten i øynene.

- Jeg angrer ikke på hva jeg gjorde. En dag vil vi bli fri okkupasjonen og da vil jeg bli fri fra fengsel, sier terroristkvinnen Ahlam Tamimi.

I august 2001 kjørte hun selvmordsbomberen til Sbarro-restauranten i Jerusalem. Minst 15 israelere, der i blant seks barn, ble drept i eksplosjonen.

Tamimi sitter med 16 livstidsdommer i Hasharon-fengselet, sammen med 106 andre kvinnelige sikkerhetsfanger. Søndag 26. mars lot hun seg intervju av Raanan Ben-Zur, journalist i Yedioth Aharonoth.

- Jeg vil komme ut av fengsel, og jeg vil avvise Israels rett til å eksistere. Samtaler vil bare ta sted når Israel innser at dette er islamsk land, sier Tamimi, som er Hamas-medlem.

Amana Muna har også livstidsdom, etter at hun ble funnet skyldig i medvirkning til drapet på den israelske tenåringen Ofir Nahum. Som Fatah-terrorist er hun ikke særlig begeistret for det palestinske valgresultatet, men hun later til å ta det med ro.

- Det er ikke noe forskjell på Fatah og Hamas, sier hun.

Palestinske myndigheter har jevnlig sendt penger til Muna og andre terrorister i israelske fengsel, men etter valget har det ikke kommet noe ennå. Heller ikke Muna angrer på det hun gjorde, og hun har tro på å slippe fri.

- Du vil se meg utenfor [fengselet] til slutt, sier hun.

En rekke toppledere i de palestinske selvstyremyndighetene avviser kategorisk å anerkjenne Israel som en jødisk stat.

PLO legger opp til et Palestina med arabisk og islamsk identitet

Israels statsminister Ehud Olmert krever at Fatah-lederne gir klar anerkjennelse av Israel som en jødisk stat før Annapolis-toppmøtet. Dette blir blankt avvist i Ramallah.

- Israel kan definere seg selv som de vil. Hvis de ønsker å kalle seg selv en jødisk stat, så bare la dem gjøre det. Men palestinerne vil aldri anerkjenne Israels jødiske identitet, sa PLOs sjefsforhandler Saeb Erekat i et intervju med tv-stasjonen Al-Arabiya onsdag.

- Israel kan kreve så mye de vil, men de vil ikke få palestinsk anerkjennelse, skal statsminister Salam Fayyad ha sagt i et annet intervju samme kveld.

- Det er bare zionistiske partier som tenker på Israel som en jødisk stat, og vi har ikke søkt om å bli medlemmer av den internasjonale zionistiske bevegelse, sa Yasser Abed Rabbo i PLOs sentralstyre tirsdag.

Ikke forhandlingsspørsmål
For den israelske regjering er ikke dette spørsmålet et tema for forhandlinger eller diskusjon. Dersom det skal bli forhandlinger mellom partene etter Annapolis-møtet må palestinerne “anerkjenne staten Israel som staten for det jødiske folk”, sa Olmert til EUs utenrikspolitiske sjef Javier Solana onsdag.

- Israel er en stat for det jødiske folk. Den som ikke aksepterer dette, kan ikke holde forhandlinger med meg, slo Olmert fast tidligere i uken.

I følge Ha’aretz kommer den israelske regjering til å drøfte denne saken på mandag. Strategiminister Avigdor Lieberman (Israel Beiteinu) håper å gjøre Olmerts linje til bindende regjeringspolitikk og forhåndsbetingelse for Annapolis. Han arbeider også med et lovforslag i Knesset som vil kunne binde fremtidige israelske regjeringer, i følge avisen Ha’aretz.

Vanskeligere å dele Jerusalem
Også et annet lovforslag er på gang i Knesset for å begrense mulighetene til kompromiss med palestinerne. Knesset-medlem Gideon Sa’ar fra Likud foreslår en lov som vil kreve støtte fra 80 Knesset-medlemmer for å kunne dele Jersalem. Normalt kreves det kun støtte fra 61 av 120 representanter for å gjøre vedtak i nasjonalforsamlingen.

Onsdag ble det vedtatt å starte videre arbeid med lovforslaget. Sa’ar fikk støtte fra 53 kollegaer, de fleste fra høyresiden og religiøse partier. 24 stemte imot. Før loven blir endelig vedtatt må den behandles i en komite og deretter passere tre avstemninger i plenum.

http://www.miff.no/nyheter/2007/11/15-PalestinerneVilAldriGodkjenneIsraelsJoediskeIdentitet.htm

Fatah-toppen Mohammed Dahlan, som er en nær medarbeider av PA-formann Mahmoud Abbas, sier Fatah aldri har anerkjent Israels rett til å eksistere.

- Hamas hevder at Fatah har bedt dem om å anerkjenne Israels rett til å eksistere, men det er en stor løgn. For tusende gang vil jeg bekrefte at vi ikke ber Hamas om å anerkjenne Israels rett til å eksistere. Tvert imot, vi ber Hamas om å ikke gjøre det, for Fatah har aldri anerkjent Israels rett til å eksistere, sa Dahlan på den offisielle palestinske tv-stasjonen tirsdag 17. mars.

Det er den arabiske journalisten Khaled Abu Toameh som gjengir sitatet i Jerusalem Post. I følge Toameh skal det være første gang siden Oslo-prosessen startet at en sentral Fatah-leder bekrefter at bevegelsen aldri har anerkjent Israels rett til å eksistere.

Fatah ikke bundet av PLO
Tv-journalisten som intervjuet Dahlan undersøkte om Fatah vil sette som betingelse til Hamas at den islamistiske bevegelsen anerkjenner Israel for å danne ny samlingsregjering. Dahlan svarte at slike rapporter var “misledende” og at Hamas “legger ord i munnen vår”. Det var også i denne forbindelse han svarte at “Fatah aldri har anerkjent Israels rett til å eksistere”.

Dahlan fortsatte med å forklare at det var PLO, og ikke Fatah, som anerkjente Israels rett til å eksistere da Oslo-avtalene ble signert i 1993. Fatah er den største fraksjonen i PLO.

- Vi innrømmer at PLO anerkjente Israels rett til å ekistere, men som en motstandsbevegelse er ikke vi [Fatah] bundet av det, sa Dahlan. I intervjuet skrøt han også av at de palestinske selvstyremyndighetene, under Yasser Arafats ledelse, drepte flere palestinere for samarbeid med Israel enn det Hamas har gjort.

- Vi tiltalte mange av dem og henrettet mange andre. Men vi gjorde dette i henhold til loven og ikke på Hamas-måten, sa Dahlan.

Spesialrådgiver for Abbas
Mohammed Dahlan er en av de mest innflytelsesrike lederne i Fatah-bevegelsen. Fram til sommeren 2007 var han leder for Fatah-lojale sikkerhetsstyrker på Gaza-stripen, men Dahlan har holdt en forholdsvis lav profil etter at Hamas beseiret styrkene hans i et blodig kupp. De siste månedene har Dahlan igjen blitt mer aktiv. Senest sist fredag ble han observert ved siden av PA-formann Mahmoud Abbas under fredagsbønnen i Ramallah. Fatah-kilder sier at Dahlan nylig er utpekt som spesialrådgiver for Abbas.

Relaterte artikler:
I løpet av sine år som Fatah-leder skal Mohammed Dahlan ha opparbeidet seg en personlig formue på over 800 millioner kroner. Les også en bakgrunnsartikkel om Mohammed Dahlan fra mai 2003.

- Israel kan definere seg selv som de vil. Hvis de ønsker å kalle seg selv en jødisk stat, så bare la dem gjøre det. Men palestinerne vil aldri anerkjenne Israels jødiske identitet, sa PLOs sjefsforhandler Saeb Erekat i et intervju med tv-stasjonen Al-Arabiya onsdag 14. november 2007. Uttalelsen ble støttet av flere andre sentrale ledere i PA og Fatah.

http://www.miff.no/nyheter/2009/03/18FatahHarAldriAnerkjentIsraelsRettTilAaEksistere.htm

Helt åpenbart er det israelske politiske etablissementet nå litt skaket etter at det er blitt kjent at sjefen for Research Institute of Strategic Studies i Teheran,Seyed Safi,for to uker siden informerte i London at sterke krefter i Iran ønsker seg en
forebyggende krig mot Israel.

En artikkel i dagens Haaretz(22.10.0 begynner slik:
“Senior Teheran officials are recommending a preemptive strike against Israel to prevent an Israeli attack on Irans nuclear reactors.”

Helt åpenbart er det slik at denne infoen kommer som en overraskelse på mange i Israel. Det må etter mitt syn bunne i at de skjønner ikke at verden er forandret siden Hizballah gikk seirende ut av 33 dagers krigen i Libanon sommeren 2006.
I etterkant av denne har jeg da også jevnlig skrevet her på document at hvorfor i all verden skulle Iran vente på at Israel bomber deres kjernefysiske anlegg? Hvorfor ikke angripe FØRST?

Gamle forsvarsminister Moshe Arens har i hele år skrevet artikler i Haaretz hvor han nærmest river seg i håret over at det politiske etablissementet i Israel kun ser den “fjerne fienden” som sitter i Teheran,men ikke den “nære fienden” Hamas og Hizballah.

Nå har vi altså hatt en arabisk Intifada inni selve FN-Israel,i ACRE,(Akko) som forteller at også militante arabere med israelsk pass er istand til å utføre opprør – nærmest som en femte kolonne – innen festning Israel.
Både Hamas og Hizballah tordet på radio/tv at Acre bare var en begynnelse – fordi de selvsagt har brukt store ressurser på å snu palestinsk ungdom inni Israel til deres krigerske linje.

Som Ronen Bergman redegjør for med dokumenter i boka The Secret war with Iran: de tunge seminarene som Syria,Hizballah,Iran,Hamas har holdt etter den andre Libanonkrigen, i Damaskus og Iran, har konkludert med at Israel vil tape neste store konfrontasjon.
Det er oppfatningen av helt nye maktbalanser i Midtøsten som ligger til grunn for at lederne i Iran nå overveier et angrep på Israel.
Israel er ikke bare omringet av fiender,de har dem også midt iblant seg. Det er den aller siste ubekveme faktoren.

Jan Hårstad

Den libanesiske regjeringen har vedtatt enstemmig et forslag til politikk hvor den shia-muslimske, Iran-vennlige organisasjonen Hizbollah blir anerkjent som en væpnet organisasjon og får rett til å “frigjøre eller få tilbake igjen okkupert land”. Det dreier seg om ganske små områder som FN har godkjent at Israel skal administrere til en varig fred blir inngått, særlig Sheba-gårdene. Israel kunne i og for seg tenke seg å gi områdene til Libanon, men ikke hvis det blir base for Hizbollah. Det er fare for at Hizbollah vil kunne gjennomføre aksjoner uten å spørre regjeringen.

Noen ministre var skeptiske, for de har ønsket at Hizbollah skulle avvæpnes (i tråd med FN-resolusjoner). Men debatten endte med at alle ministrene stemte for forslaget.

Sett fra israelsk side vil vedtaket gjøre Libanon mer ansvarlig for det Hizbollah gjør. Hittil har man kunnet argumentere for at Israel ikke kunne gjengjelde mot Libanon som sådan for det Hizbollah gjør. Nå blir staten Libanon ansvarlig for det Hizbollah gjør.

Meldingen forteller hvor sterk Hizbollah’ stilling nå er i det libanesiske styre.
David Oren sa på IBA TV 6. august 2008 at Hizbollah i de to årene siden den andre Libanon-krigen har rustet kraftig opp og skal ha hele 40.000 raketter som kan skytes mot Israel. Dette har skjedd under den situasjonen som ble skapt av FN-resolusjon 1701, hvor store FN-tropper (UNIFIL) skulle hindre at Hizbollah fikk våpen. Men FN har ikke gjort lite eller ingenting for å forhindre det.

For Israel er det igjen en påminnelse om at det ikke kan stole på garantier fra stormakter og fra FN.

Kilde: En artikkel i Jerusalem Post 4. august 2008 med stoff fra Brenda Gazzar, Herb Keinon og Associated Press.

Min kilde Miff.no

Antallet jøder i den arabiske verden var over én million i første del av 1900-tallet. Dermed utgjorde jødene ca. 2 prosent av befolkningen.

Arealet av Israel er mindre enn 2 promille av arealet til de arabiske landene.

Det er rimelig at Israel ligger i den arabiske verden, for det er her de fleste jødene har flyktet fra.

Etter at Israel ble opprettet i 1948 ble nesten alle jøder drevet ut av den arabiske verden i løpet av noen få år. Mer enn 650.000 jøder flyktet til Israel, ca. 300.000 til Frankrike og titusener til andre land. Flukten foregikk vesentlig fra 1948 – 1960, men noen var også dradd tidligere og noen senere.

Israel er det eneste landet jødene har, mindre enn 15 ganger så lite som Norge (21.501 mot 323.877 kvadratkilometer).
Det området som PLO`s sharter kaller ”det arabiske hjemland” er på 12.101.563 kvadratkilometer. Israel er 0,178 % (mindre enn null komma to prosent) av dette landområdet.

Dette betyr at jødene i praksis er jaget fra 99,822 % av det arabiske området. 2 prosent av den opprinnelige befolkningen i det arabiske området fikk altså mindre enn 0,2 prosent av landet etter de var fordrevet fra resten. Når jødene har forsvart sitt demokrati på en tiendel av landområdene de kunne ha krav på etter århundrer med diskriminering i den arabiske verden, mener noen at jødene har ”stjålet” arabisk område. – Antisemitter av alle slag synes at dette vesle området er altfor mye for jødene. Konklusjonen av dette synspunktet må jo være at Hitler hadde rett: Skorsteinen er løsningen på ”jødeproblemet”. For når et område på størrelse med et fylke er for mye for et folk som er forfulgt i og fordrevet fra store deler av verden, da er det ingen plass for dem på jorden.

Kilde Miff.no

For å kunne forstå konflikten i Midtøsten, må man forstå Islam. Når man prøver å forstå Midtøsten med vårt vestlige intelekt går det galt. Derfor tillater jeg meg å legge inn en artikkel om Islam, som er vellskrevet og tar opp de fleste sider ved Islam.

Islam er med sine mer enn én milliard tilhengere en av de tre store verdensreligioner. Den er også den religionen som er i sterkest vekst, og pga. de siste tiårs folkeforflytninger finnes det nå mer enn elleve millioner muslimer i Vest-Europa. Ikke bare har disse begynt å sette sitt preg på bybildene i de store europeiske byene med moskeer og egne boområder, ikke bare er det mange av Vestens egne innbyggere som konverterer til islam, det er også slik at en rekke terrororganisasjoner utfører sine grusomme handlinger med islam som begrunnelse.

Hva er det så islam egentlig står for? Er den som tilhengerne sier en fredens religion, eller er den en menneskefiendtlig ideologi som kun vil føre til nød og elendighet? I dette foredraget vil jeg forsøke å belyse disse spørsmålene.

Det er mange ulike varianter innen islam – sunni, shia, Ahmaddiyya, Wahabbi, (og det er også undergrupper innenfor disse). Jeg skal i stor grad holde meg til essensen i islam. Jeg kommer altså til å innta et fugleperspektiv, jeg kommer ikke til å legge vekt på et vell av detaljer. Dette er i motsetning til de fremstillinger man vanligvis kommer over; disse er som regel nedlasset i mindre relevante detaljer.

HISTORIE

Islam ble skapt av Muhammed, som levde på den arabiske halvøy fra ca 570 til 630. Han var åpenbart en intelligent, karismatisk mann som var en stor folketaler, administrator og etter hvert hærfører.

På hans tid var de fleste nomader, men det fantes også noen byer hvor mange levde av produksjon og handel. I byene levde mange et utsvevende liv med stor vekt på velstand, fest og moro, og det gamle pålegget om at man skulle dele sitt med de fattige, fikk mindre og mindre oppslutning. Flerguderi var vanlig, men ingen tok gudene på alvor.

Muhammed, som tilhørte en fattig gren av en fremstående handelsfamilie, likte ikke det utsvevende livet som ble ført omkring ham, spesielt ikke etter at hans to sønner døde i ung alder. Han begynte å tilbringe tid alene ute i ørkenen, og etter hvert begynte han å motta åpenbaringer. Han fikk kjennskap til jødedommen etter kontakt med noen av dens tilhengere – det viktigste elementet i denne er at det finnes kun én gud og at man må tjene denne guden og ta den/ham på alvor.

Muhammed fortsatte å motta åpenbaringer, og begynte å forkynne. Han fikk enkelte tilhengere i sin hjemby Mekka, men møtte etter hvert motstand og flyktet i 622 til Medina.

Hovedgrunnen til motstanden var at Mekka var et mål for mange pilegrimer. Byboerne fryktet at dersom det kom til en ny religion som avviste alle de gamle gudene, ville dette kraftig redusere antall pilegrimer, noe som ville være uheldig for handelen i byen. I Medina fikk han enda flere tilhengere og etter hvert stor makt, og han dro for å erobre Mekka. I slaget slo Muhammeds styrker en hær som var tre ganger så stor som hans, og dette ble tolket som et tydelig tegn fra Gud/Allah. Andre hevder at årsaken til seieren var at Muhammed hadde lært sine tilhengere disiplin, og å kjempe hardt fordi de ville få en skikkelig belønning dersom de ble drept i strid.

Fra Mekka bygget Muhammed opp ett stort arabisk rike – tidligere var det mange småriker – og han var den ubestridte leder. Muhammed var en ekstremt effektiv leder som visste å spille på alle strenger som kunne gi ham kortsiktig gevinst. I Encyclopedia of Religion and Ethics er hans lederevner beskrevet slik: «Muhammad´s ability to gauge the capacities of others was abnormal: hence in the choice of subordinates he seems to have made no mistakes. In the second place, he was thouroughly familiar with the foibles of the Arabs, and utilized them to the utmost advantage. The stories of his successes, as told by Ibn Ishaq, indicate a complete abscence of moral scruple; but they also show a combination of patience, courage and caution; ability to seize opportunities, and distrust of loyalty when not backed by interest, which fully explain the certainty with which results were won» (fra Encyclopedia of Religion and Ethics, sitert i Arthur Jeffrey: «The Quest of the Historical Muhammad», gjengitt i Warraq 2000, s. 347).

Det er altså helt klart at Muhammed var en maktpolitiker som ikke tok moralske hensyn. Nå vil det være galt å dømme en mann som levde for 1400 år siden etter våre langt mer opplyste moralnormer, men det er allikevel klart at han ofte handlet grovt umoralsk. Islamkjenneren Ernst Renan beskriver dette slik: «As to the features of the life of Muhammed which, to our eyes, would be unpardonable blots on his morality, it would be unjust to criticize them too harshly. It is obvious that his acts did not make the same impression on his contemporaries and Muslim historians as on us. Nonetheless, one cannot deny that on several occasions he consciously did harm knowing perfectly well that he was obeying his own will and not an inspiration from God. He allowed brigandage [highway robbery, plunder], he ordered assassinations, he lied and he permitted lying as a stratagem of war. One could cite a host of circumstances where he compromised morality for political ends.» (Ernst Renan: «Muhammad and the Origins of Islam», sitert fra Warraq 2000, s. 142.)

Muhammeds hustru døde da han var omtrent 50, og da giftet han seg om igjen flere ganger, og han hadde etter hvert omtrent ti hustruer. En av dem var kun ni år gammel da han giftet seg med henne. (Bryllupet sto da bruden var seks år gammel, men ekteskapet ble fullbyrdet da hun var ni.)

Muhammed mottok altså åpenbaringer. Hvordan artet de seg? «Når profeten mottok inspirasjonen, virket den meget hardt på ham. Hans ansikt ble blodrødt, og svetten perlet frem på pannen. Av og til slo en usynlig makt ham til jorden, som om han hadde vært beruset og iblant skrek han som en kamelfole» (Grimberg 7, s. 162). Dette høres ut som et epilepsi-anfall.

Åpenbaringer er alltid i samsvar med mottagerens ønsker. Slik var det også med Muhammeds åpenbaringer. La meg nevne et par eksempler. Han ble interessert i sin adoptivsønns hustru, men det var ikke god tone å sjekke opp sine svigerdøtre, så han lot det være. Men så fikk han en åpenbaring fra Allah som sa at han godt kunne gifte seg med henne. Muhammeds adoptivsønn hadde da allerede skilt seg fra henne, han hadde merket hvor det bar hen (Grimberg 7, s. 180).

Et annet eksempel: Under en trefning hadde Muhammed beordret at en oase skulle brennes. Det å brenne ned oaser var noe man aldri gjorde, det var ansett som totalt uakseptabelt fordi det medførte at de som oppholdt seg omkring den mistet livsgrunnlaget. Etter å blitt kritisert av noen av sine tilhengere mottok Muhammed en åpenbaring, gjengitt i Koranen: «Det dere har hugget ned av palmetrær … dette var med Guds tillatelse, og for å gjøre synderne til skamme» (Koranen, kapittel 59, vers 5).Mye kan tyde på at åpenbaringer er en kombinasjon av epilepsi og legitimering av ønsketekning.

Etter Muhammeds død bølget riket frem og tilbake, men omkring år 1000 var det på alle vis stort og betydelig. Grunnen til dette var at rasjonelle ideer fra Aristoteles sterkt hadde preget arabisk kultur også før Muhammed, og dette fortsatte også i noen hundreår etter at Muhammed døde. Den arabiske kulturen var meget avansert innen f.eks. matematikk (de tall vi bruker kom opprinnelig fra araberne, de kalles den dag i dag arabiske tall, og de er langt mer hensiktsmessige enn f.eks. romertallene).

Denne perioden omtales ofte som «islams gullalder», men årsaken til «gullalderen» var altså at islam sto relativt svakt. (Mer om dette nedenfor.)

AL-GHAZALI

Men så kom det en filosof, al-Ghazali (1058-1111), som fikk stor innflydelse. Al-Ghazali er betraktet som den største muslim etter Muhammed, og han valgte eksplisitt å gå imot Aristoteles og hans ideer (s. 264 i Warraq 2000).

(Aristoteles forfektet en virkelighetsorientert rasjonell filosofi som innebærer selvstendig tenkning og selvrealisering som etisk ideal.) Al-Ghazali gjorde slutt på det nære forholdet mellom gresk filosofi og islam. Han så ned på Sokrates, Platon og Aristoteles, og krevde faktisk dødsstraff for disses tilhengere.

Al-Ghazali hevdet at Koranen skal forståes bokstavelig og uten forbehold; han var eksplisitt motstander av fornuften. Etter ham begynte islams tilhengere i større grad å ta Koranen bokstavelig. Dette kravet hadde også vært fremmet tidligere, men nå, når en skarpskodd filosof kom på banen på den ikke-rasjonelle siden, da var løpet kjørt. Hans effekt var altså den motsatte av den Thomas Aquinas hadde på kristenheten: med Aquinas, som valgte fornuften istedenfor troen, gikk kristendommen i oppløsning, men med al-Ghazali, som forkastet fornuften og valgte troen, bli islam fullstendig dominerende i kulturen. Renan beskriver dette slik: «It is really only in the twelfth century that Islam triumphed over the undisciplined elements seething within its bosom, with the accession of the Asharite theology and the violent extermination of philosophy [fornuften ble altså utryddet til fordel for tro]. Since this epoch, not a single doubt has emerged nor has any protest been raised, Faith is the work of time, the cement of religious edifices hardens with ageing» (Ernst Renan: «Muhammad and the Origins of Islam», sitert fra Warraq 2000, s. 148.)

Så vidt jeg kan se var det slik: inntil al-Ghazali var det tross islam visse rasjonelle innslag i arabisk kultur, men etter al-Ghazali ble denne delen svakere og svakere.

DEN ISLAMSKE GULLALDER

Arabisk kultur hadde en glansperiode frem til ca 1200, og etter dette satte et forfall inn og de arabiske områder ble fattige. Men hvorfor skjedde denne forandringen?

Årsaken til “islams gullalder” var at islam ikke var enerådende, også Aristoteles´ ideer sto relativt sterkt. Aristoteliske ideer, med vekt på individualisme, rasjonalitet, selvrealisering, frihet og videnskap, fører alltid med seg en blomstrende kultur og materiell velstand.

Al-Ghazali hevdet som nevnt at Koranen skal forstås bokstavelig og at mennesket ikke må benytte fornuften, men basere seg på troen alene. Al-Ghazali var altså en typisk religiøs filosof, og han forfektet derfor et motsatte av det Aristoteles står for: al-Ghazali forfektet kollektivisme, tro, irrasjonalitet, dogmatisme, selvoppofrelse og tvang. Slike ideer fører alltid til diktatur, undertrykkelse, fattigdom og elendighet.

Al-Ghazali fikk enorm innflydelse, og dette hadde motsatt effekt av den effekt den store aristoteliske filosofen Thomas Aquinas´ ideer hadde på Vesten: Thomas valgte fornuften og dette førte til at religionen ble svekket og og Vesten gikk inn i renessansen. al-Ghazali valgte troen, og med dette ble islam enerådende og arabisk kultur gikk inn i en periode med stor grad av fattigdom og forfall. al-Ghazali ville til og med ha dødsstraff for tilhengere av Aristoteles.

Det som ofte beskrives som “islams gullalder” er altså en periode hvor islam sto svakt, samtidig som aristoteliske ideer sto relativt sterkt. “Islams gullalder” er altså et feil navn, det ville vært bedre å kalle denne perioden “den aristoteliske gullalder” eller “den før-islamske gullalder”.

ETTER AL-GHAZALI

Etter at fornuften var kastet på dør, forfalt altså hele den muslimske verden; den ble statisk og lite skjedde, selv om de forsøkte å erobre hele det sydlige Europa (mer om dette senere). Fremskritt forutsetter fornuft, og de som ikke baserer seg på fornuft, de forfaller og/eller stagnerer. Noe bevegelse kom i de arabiske samfunn da vestlige oljeletere på

1900-tallet fant olje i de områder hvor arabere holdt til. Disse oljeinstallasjonene ble ekspropriert, dvs. stjålet, etter annen verdenskrig, og dette gjorde elitefamiliene i de arabiske land styrtrike.

De arabiske områder var kolonisert av vestlige land som England og Frankrike, men områdene fikk noe selvstendighet etter første verdenskrig. Styrene i disse landene ble da etter hvert preget av de ideer som var på moten i Vesten. Arabiske ledere samarbeidet f.eks. nært med Nazi-Tyskland på 30-tallet. Etter hvert ble sosialismen den førende ideologi, med ledere som f.eks. Nasser i Egypt fra 1952 da kong Farouk ble avsatt i et kupp, og Boumedienne etter et kupp i Algerie fra 1965. Disse sosialistene var allierte med Sovjetunionen. Men fascismen overlevde også. Baath-partiet er et rent fascistisk parti. Saddam Hussein i Irak tilhørte Baath, og det gjorde også flere diktatorer i Syria.

Alle arabiske land var sterkt imot FNs opprettelse av Israel i 1948, og de gikk samlet til militært angrep på Israel etter at staten var opprettet. Israel hadde ingen problemer med å slå angrepene tilbake, men har allikevel nærmest vært i en kontinuerlig krigstilstand med sine arabiske naboland siden da. I 1967 gikk flere arabiske land igjen til angrep på Israel, og etter mindre enn én uke hadde Israel seiret – igjen. Det arabiske nederlaget i krigen mot Israel i 1967 styrket faktisk islam – araberne hadde til en viss grad gått bort fra islam og var også blitt svake. Mange arabere trodde at kanskje lå det en løsning i igjen å vende tilbake til islam.

Ny vekst i islam kom i og med Khomeinys maktovertagelse i Iran fra ca 1980. Khomeiny avløste diktatoren Reza Palavi, sjahen av Persia, som førte en undertrykkende, rettighetskrenkende, anti-religiøs politikk.

Sjahen hadde i mange år mottatt støtte fra USA, men han mistet denne da Jimmy Carter var president. Khomeiny var ayatholla (en høy rettslærd innen shia-islam, en slags islamsk prest), og innførte raskt en islamsk republikk i Iran, dvs. at styret skulle være i samsvar med sharia, islamsk lov. Egypt foretok en grunnlovsendring i 1980, og denne erklærte sharia som basis for landets lovgivning, men regimet følger ikke dette opp. Nye familielover i Algerie i 1984 ble lagt nær opptil sharia. Yemen gjeninnførte polygamiet, som islam aksepterer siden det ble praktisert av Muhammed, i 1992. I Jordan holdt man frie valg i 1989, og et islamistisk parti (islamister er ekstreme, voldelige muslimer) fikk mer enn en tredjedel av plassene i parlamentet. Islamister fikk over 50 % av stemmene i valg i Algerie i 1991, og regimet stanset heldigvis siste valgrunde.

KORANEN

Koranen inneholder Muhammeds åpenbaringer. Ifølge islam er den ført i pennen av Muhammed (dvs. diktert – Muhammed var analfabet) og hans assosierte (redigeringsarbeidet var avsluttet omkring 656 – da ble også alle varianter brent), men forfatteren er … Gud. Noen få ting er dog innskutt av mennesker, f.eks. bønnen som åpner Koranen. Koranen er ikke som Bibelen skrevet av mennesker inspirert av Gud, noe som gjør at Bibelen er åpen for fortolkninger, men Koranen er ifølge muslimene skrevet av Gud selv. Derfor er den ikke åpen for fortolkninger (dette gjelder dersom teksten er klar, dersom den er uklar må den selvfølgelig tolkes). Det er et svært viktig punkt, for hvis man begynner å tolke Koranen, f.eks. ved å betrakte dens innhold som skrevet ca år 600 og som noe som derfor må oppdateres til vår tid, så fornekter man essensen i islam.

Dessuten, Bibelen er til dels poetisk, og deler av den er god litteratur. Koranen derimot er ekstremt kjedelig å lese, og er vel best å sammenligne med en sterk sovemedisin. Innholdet er oppkok av gamle primitive ideer – en kommentator sa at det eneste som er nytt i Koranen er opplysningen om at Muhammed er Guds profet.

Koranen er ifølge islam en kopi av en bok som finnes i himmelen, noe som også står i Koranen (85,21-22). Koranen er altså evig og uskapt (Hjärpe, s. 15). Før al-Ghazali var det allikevel noe diskusjon om dette, men etter ham er dette det eneste islamske syn, dvs. mener man noe annet er man ikke muslim. Koranen er skrevet på arabisk, det språk Gud snakker, og arabiske muslimer ser ned på mennesker som ikke forstår Guds språk. Kristne skryter av at Bibelen er oversatt til tusenvis av språk, mens muslimene ønsker egentlig ikke at Koranen skal oversettes. Hvis man vil lese Guds ord, får man jammen ta seg bryet med å lære seg hans språk. (Denne holdningen står svakere i dag enn den gjorde i tidligere tider.)

Koranen er organisert på en noe underlig måte. Muhammed mottok åpenbaringer hele livet, men disse er i Koranen ikke gjengitt i kronologisk rekkefølge, isteden er åpenbaringene ordnet mer eller mindre tematisk, og så er de i Koranen plassert i en rekkefølge som innebærer at de lengste kapitler kommer først, og så blir kapitlene kortere og kortere etter hvert. Denne organiseringen innebærer at man ved å lese Koranen oppdager et stort antall selvmotsigelser som dukker opp hulter til bulter uten noen sammenheng. Dersom åpenbaringene som Koranens består av hadde blitt plassert i kronologisk rekkefølge, ville man ha oppdaget at selvmotsigelsene viser en utvikling i Muhammeds lære: det er forskjell på hva Allah sier til Muhammed når Muhammed er i opposisjon, og hva han sier når Muhammed er enehersker. (Vi kommer tilbake til dette punktet nedenfor.)

Muslimer hevder at Toraen og Bibelen er forvrengte fremstillinger av Guds budskap, jøder og kristne har ifølge islam forvrengt Guds budskap, men Koranen er ikke forvrengt (Hjärpe, s. 18), Koranen er jo skrevet av Gud selv. Koranen er derfor også ufeilbarlig, den kan ikke være feil.

Islam er altså den religiøse tradisjons kulminasjon. Tidligere religioner, dvs. jødedom og kristendom, er delvis feilaktige, men islam er religion slik den skal være.

Koranen har altså en ufravikelig autoritet. Så ikke med Muhammeds egne ord. Disse er samlet i Hadither, og de har ikke samme autoritet som Koranen.

En kommentator, professor ved Sorbonne, sier det slik: «Koranens åpenbaring inneholder alt som mennesket bør vite om sin egen skjebne, sin neste, historien, verden og Gud. Muhammed har gjennom sitt ord og sine handlinger forklart åpenbaringens eksakte betydning, hans liv er dermed et fullkomment forbilde som ethvert rettroende menneske bør etterligne» (Arkoun, s. 22).

Koranen er meget sammensatt: Den består av en tett vev av tekster hvor meditative og poetiske lovprisninger av Gud avløses av juridiske belæringer, etiske betraktninger, rituelle forskrifter og korte fortellinger. Teksten er blitt basis for juristers regelverk, for teologers forkynnelse, for mystikeres spekulasjoner, for dikteres ordvalg. Koranen består av leveregler for den enkelte, og regler for hvordan samfunn bør organiseres. Den inneholder beskrivelser av hva som skal skje med både de troende og de vantro før og etter døden. Her er leveregler for alle tenkelige og utenkelige situasjoner: regler for arveoppgjør, handel, vennskap, ekteskap og skilsmisse, rettssaker, rituelle påbud, skikk og bruk, osv.

Det er altså et viktig skille mellom kristendom og islam at kristendommen innebærer at det er et skille mellom troens domene og det jordiske livet. Jesus sa «Gi Gud det som Guds er, gi Cesar det som Cesars er». Noe slikt skille finnes ikke i islam. Koranen er en oppskrift for religiøs tro, for livet i denne verden før døden, og for hvordan samfunn skal organiseres. «….it has long been recognized, in theory at least, that Islam is something more than a religion in the sense in which the word is usually understood – Islamic law, the fundamental institution of Islam, attempts to regulate such things as social life, political theory, economic activity, and penal law, as well as matters of ritual and cultic behavior. In a wider sense, Islam refers to a culture and civilisation, as well as to a religion» (G. R. Hawting: «John Wansborough, Islam and Monotheism», i Warraq 2000, s. 518).

Alle muslimer bør lære Koranen utenat. Barn læres opp til å pugge Koranen på arabisk, og dette selv om de ikke forstår arabisk. Dette er selvfølgelig skadelig for muslimers tenkeevne. Når en muslim kommer i en valgsituasjon har han en eneste ting å gjøre: han må finne ut hva islam sier om denne situasjonen, og så må han handle i samsvar med dette – islam har alltid et svar. En libanesisk forfatter sier det slik: «No problem can occur or event take place for which there is not an explanation in Islamic Law» (Pipes, s. xv). En muslimsk intellektuell på 1100-tallet (Abd al-Qadir) sa følgende om hvordan man bør lede sitt liv: «Overgi dere i Guds hender, overgi deg som ballen i ballspillet, som det døde legemet hos likvaskeren, som fosteret i mors liv» (Vogt, s. 161).

Essensen i islam er altså følgende: Koranen er Guds ord, man må lære Koranen utenat og uten unntak følge den. Man må ikke tenke selv, man må i valgsituasjoner følge Allah bud, dvs. man må finne frem til det Koran-ord, eller det Hadith-ord, eller det som prestene har sagt, om den situasjon man er i, og så må man handle slik det er pålagt der. Koranen, sammen med Hadith, inneholder oppskrifter for alle situasjoner som kan oppstå. Islam består altså av oppskrifter, regler – dvs. islam har ingen etikk, fordi en etikk gir overordnede prinsipper som man selv må vurdere og anvende.

G. H. Bousquet, en fransk kommentator, sa det slik: «There is no ethics in islam». Ibn Warraq utdyper dette slik: «The Muslim is simply commanded to obey the will of Allah, «good» and «bad» are defined as what the Koran, and later Islamic law considers permissible or forbidden» (Warraq 1995, s. 126).

«Islamic law tries to legislate every single aspect of an individual’s life. The individual is not at liberty to think or decide for himself, he has but to accept God’s rulings as infallibly interpreted by the doctors of law» (Warraq 1995, s. 181). Islam «…gäller inte i førsta hand övegripande principer eller etisk grundregler, utan just de bestämda konkreta förskrifterna i konkreta situationer … Man kan knappast tala om nogon overgripande moralteori i islam, eller någon teoretisk etikk innom religionsbegreppets ram» (Hjärpe, s. 10).

Teologen Jan Opsal sier det slik: «Islam er lydighetens vei … Den konkrete konsekvens av denne underkastelse i muslimers liv er lydighet … Denne lydigheten gjelder på alle livets områder … Utgangspunktet er at hele verden er skapt av Allah og derfor rettelig tilhører ham … hans vilje må gjelde på alle livets områder … det er ikke mulig å skille mellom en «religiøs» og en «verdslig» del av tilværelsen. Et slikt skille vil være uforenlig med troen på Allah …» (s. 27 i Opsals bok om islam. Boken har den passende tittelen Lydighetens vei.)

Koranen er en bok som inneholder leveregler – konkrete forskrifter i konkrete situasjoner, som Hjärpe sa det. Dette er en bok som gir oppskrifter på alle valgsituasjoner som kan forekomme. Man altså skal ikke tenke ved å analysere fakta, man skal kun handle slik som beskrevet i Koranen. Det er i islam ingen rettigheter annet enn å adlyde Gud. Det er strenge straffer for de som ikke adlyder. Fra Koranen, 2, 1-6: «Dette er Skriften, – tvil har ingen plass. Den gir ledelse for de gudfryktige … De vantro, dem er det likegyldig om du advarer eller ikke. De vil ikke tro. Gud har forseglet deres hjerter og deres øyne er dekket. For dem er en svær straff i vente.» 17,11: «Vi har gjort klar en smertelig straff for dem som ikke tror på det kommende liv». 4,59: «De som fornekter Vårt ord vil vi la møte Ilden. Hver gang deres hud er avbrent, vil Vi bytte den og gi dem en ny, så de kan få føle straffen». Koranen sier altså klart og tydelig at de som ikke følger Koranen skal straffes hardt. Likevel finnes det vers i Koranen som innebærer respekt for annerledes troende. Et sted heter det at det finnes ikke tvang i religionen – men man kan da spørre seg om det er kun islam regnes som religion.

FORHOLD TIL VIRKELIGHETEN

Man kan si det slik: for en muslim er det forbudt å tenke. Å tenke er å søke etter sannhet. Å tenke er derfor med utgangspunkt i observasjon av fakta systematisk og logisk på ethvert område og i enhver sammenheng å søke etter sannheten. Islam sier at man ikke skal tenke (å tenke er å tenke rasjonelt, ikke-rasjonell tenkning er en selvmotsigelse), islam sier kun at man skal adlyde – man skal alltid adlyde Koranen eller Hadith eller lovene. Opsahl: «I tråd med dette har islam alltid lagt mer vekt på den praktiske lydigheten i forhold til Allahs vilje enn den intellektuelle forståelse av troen» (Opsal, s. 27). Dette medfører at muslimer har en svært dårlig virkelighetskontakt. Selvsagt, de mest intelligente klarer til en viss grad å tenke, men muslimer flest er helt fortapt, de aner ikke hvordan de skal forholde seg til virkeligheten. Dette preger alle som er formet av muslimsk/arabisk kultur.

I dag er det et eksempel som alle kjenner til: Bagdad Bob, Saddam Husseins informasjonsminister Mohammed Saeed al-Sahaf, som senere fikk tilnavnet Komiske Ali. Han benektet at amerikanske soldater hadde erobret mesteparten av Bagdad våren 2003 selv om dette var opplagt for alle.

Et annet eksempel: I juni 1967 angrep en allianse av arabiske land Israel, og i løpet av en uke hadde Israel nedkjempet alliansen. Her er hovedpoengene i et kommuniké sendt ute av den militære leder i Kairo til offiseren som ledet de arabiske tropper i Jordan tidlig i krigen. NB. Dette var etter at Israel – uten tap – hadde ødelagt hele den egyptiske flystyrken:

1) Israelske fly har begynt å bombe egyptiske flyplasser, og ca 75% av de israelske flyene er skutt ned.

2) Motangrep fra det egyptiske flyvåpen er i gang over Israel. I Sinai har egyptiske soldater tatt initiativet.

3) Du beordres til å åpne en ny front mot Israel fra Jordan.

Dette er ikke propaganda beregnet for å holde sivilbefolkningens mot og moral oppe, dette er informasjon og beordringer sendt fra en offiser til en annen (Patai, s. 102). Punktene 1 og 2 er helt usanne, og 3 er basert på feilaktige opplysninger. Hvordan kan man føre en krig når kommandørene ikke får fakta å forholde seg til? Det måtte gå galt.

Tilsvarende beretninger finnes også fra USA og de alliertes krig mot Irak våren 2003. Et ferskt eksempel på slik løgnaktighet: Åsne Seierstad skrev etter grundige intervjuer en bok om en bokhandler og hans familie i Kabul. Da bokhandleren fikk vite hva hun hadde skrevet, benektet han at det var sant, og han benektet det som var blitt sagt i samtaler etter at boken var kommet ut: «Bokhandleren lyver … Seierstad er sjokkert over hans referater fra samtaler de har hatt … det er fremmed for vår [Vestlige] kultur å gi notorisk uriktige referater … Seierstad: «Jeg begynner å lure på hvilken verden han lever i»» (fra en kronikk i Dagbladet 25/9-03). La meg gjenta dette poenget: å tenke er logisk å systematisere og trekke slutninger på basis av det man har observert. Flesteparten av de som er fanget inn av islam mangler i stor grad denne evnen. Dette medfører at muslimer ikke kan forholde seg til virkeligheten, og dette er ødeleggende for dem selv og for de samfunn de får makten i.

Folk som er preget av islam ser derfor ned på denne verden, de betrakter den som mindreverdig. Dette har en rekke implikasjoner: Løgn – som er avvik fra virkeligheten – blir akseptabelt hvis man (tror at man selv eller islam) kan tjene på det. Langsiktig planlegging blir umulig. Å gjøre noe praktisk i denne verden som f.eks. å utføre fysisk arbeid blir betraktet som mindreverdig. Videre får man en tendens til å legge store planer, og å snakke om dem i det vide og det brede, samtidig som man gjør lite eller intet for i praksis å gjennomføre disse planene. Resultatet blir som Pakistans president nylig sa det: «…vi [muslimer] utgjør den fattigste, den mest tilbakeliggende, den minst sunne, den mest ressursfattige og den svakeste delen av det menneskelige samfunn. Samtidig er vi den delen av menneskeheten med størst andel analfabetisme» (Aftenposten 14/2-02).

Sjelden eller aldri oppnår muslimer suksess på rasjonelle områder: ingen oppfinnelser, ingen VM-gull, svært få nobelpriser innen videnskap, kun to: Ahmed Zewail (kjemi 1999) og Ferid Mourad (medisin 1998). Muslimer har mottatt prisen i litteratur, men dette er i dag dessverre et sterkt irrasjonelt område. I 2003 ga Nobelkomiteen fredsprisen til en muslim som arbeidet for å forbedre forholdene for muslimske kvinner. Det ble påstått at hun ikke brød seg om forholdene for ikke-muslimske kvinner. At en muslim ble tildelt fredsprisen er ikke så merkelig; den blir praktisk talt aldri tildelt de som reelt sett arbeider for fred. Riktignok var Egypts president Anwar Sadat en verdig prisvinner, men han ble drept i et attentat pga. sitt fredsarbeid. Drapsmennene var ekstreme muslimer, islamister.

ISLAMS KONKRETE INNHOLD

Det eneste viktige for en muslim er å følge islams leveregler. Disse levereglene finnes på alle områder, men alt griper inn i hverandre: syn på ikke-muslimer, syn på kvinner, rettsregler, regler om arverett. Når jeg nå kommer til noen av disse reglene blir det noen krysskoblinger.

De mest grunnleggende levereglene er de fem såkalte søyler:

• Man må offentlig uttale trosbekjennelsen: «Det finnes ingen Gud uten Allah og Muhammed er hans profet».
• Man må be fem ganger om dagen
• Man må gi almisser
• Man må faste i ramadan
• Man må (hvis man har råd og ikke er syk) reise til Mekka minst én gang.

Fire av søylene innebærer kun meningsløs formalisme, og dette viser at islam er en meget primitiv religion. «I islamsk lov defineres en muslim i forhold til de rituelle pliktene.» (Vogt, s 45). Så enhver som følger disse pliktene er muslim. Kun én av dem – å gi almisser – sier noe om hvordan man skal leve, og det som sies er meget knapt; her er intet om å elske sin neste, eller å respektere hans eiendom, intet om å være ærlig, produktiv, rasjonell, ha integritet, osv. Men slike elementer finner man her og der i islam. En Hadtith sier f.eks. at «En som ikke viser respekt overfor de eldre eller som ikke viser barmhjertighet overfor de små er ikke en av oss». Men menes her at man skal vise respekt og barmhjertighet kun overfor andre muslimer?

Som nevnt inneholder islam leveregler, oppskrifter for alle tenkelige situasjoner. Muslimer kan ikke forestille seg at det går an å leve uten slike regler, og derfor mener de at alle må ha en religion – å være ateist er for muslimer helt utenkelig.

SHIA OG SUNNI

Muslimer er i hovedsak enten shia eller sunni. Omtrent 15% er shia, og her finnes et geistlig hierarki med mullaher og ayathollaer som har autoritet til med en relativt bindende virkning å tolke kildene og definere hva islam er. Innen sunni, som omfatter ca 85% av alle muslimer, finnes det ikke noen overordnede teologiske autoriteter (Hellestveit, s. 28).Utgangspunktet for splittelsen i disse to gruppene var uenighet om arvefølgen etter Muhammeds død.

En tredje gruppe er Ahmadiyya-muslimene. Disse hevder at det er kommet en profet etter Muhammed, og de regnes derfor ikke som muslimer av andre muslimer. De er betraktet som kjettere, og er forfulgt i de fleste muslimske land.

FORHOLD MELLOM MUSLIMER OG IKKE-MUSLIMER

Det finnes alle typer regler i islam, noen gjelder for individer og noen gjelder for hvordan samfunn bør organiseres. Jeg vil omtale disse samlet.

I islamske samfunn er ikke-muslimer reelt og formelt klassifisert som mindreverdige. De har ikke samme rettigheter som muslimer, de må f.eks. betale mer i skatt, de har store begrensninger mht å eie eiendom, de kan ikke ha offentlige stillinger, de kan ikke ha muslimer som ansatte, de kan ikke i en rettssak vitne mot muslimer i samme grad som en muslim kan. Hvis det viser seg at offeret for en forbrytelse begått av en muslim er ikke-muslim, blir straffen halvert.

En mannlig muslim kan gifte seg med en ikke-muslimsk kvinne, men en muslimsk kvinne kan ikke gifte seg med en ikke-muslimsk mann. Kvinnen er underlagt mannen, og en muslim kan ikke være underlagt en ikke-muslim. Hvis en ikke-muslimsk mann vil gifte seg med en muslimsk kvinne, må han først konvertere (noe f.eks. Olav Thune, som er leder av den taktiske etterforskningsgruppen til Kripos, har gjort). I visse perioder ble alle kristne kirker og klostre ødelagt i områder hvor muslimer styrte. Det er helt klart at de misliker at det finnes kirker og klostre, og de tolererer ikke slike ting som ringing med kirkeklokker. Men i perioder er kristne og jøder blitt tolerert.

Et viktig punkt er at islam har dødsstraff for frafall. Dette pålegget kommer dog fra Hadith, og ikke fra Koranen. Den som konverterer, eller blir ateist, kan og bør drepes. Koranen sier om dette: «Men de som faller fra og dør som vantro, deres innsats er verdiløs i denne verden og i den kommende. De er Ildens folk, og der skal de være og bli» (Koranen, 2,214, sitert fra Vogt, s. 147). Vogt sier dog at «Samtlige lovskoler slår fast at frafall fra islam kan straffes med døden … Dødsstraff for apostasi er innført i noen av de nye islamske republikkene – Iran og Sudan – … men er forøvrig ikke en del av straffelovgivningen i muslimske land i dag … Det settes også likhetstegn mellom apostasi og blasfemi … Ibn Abi Zayd al-Qay-rawani [en stor jurist] skriver «Spotteren skal henrettes umiddelbart, anger aksepteres ikke»» (Vogt, s. 148-49).

SYN PÅ KVINNER

Islam har et meget negativt kvinnesyn; flere steder i Koranen er de vurdert omtrent på samme nivå som slaver. Hierarkiet er som følger: Først kommer mannen, så kommer hermafroditten, som har egen status, og så kommer kvinnen og slaven. Typisk er følgende fra Koranen: «Menn er kvinners formyndere … rettskafne kvinner skal være lydige» (4,38). Islams nedlatende syn på kvinner kommer til uttrykk i Koranvers som dette: «Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker…» (2,223). Fra Hadith: «En kvinne kan ikke tilfredsstille Gud før hun har gjort det hun skylder sin mann» (Warraq 1995, s. 298). Hadith: «Hvis en kvinne dør mens hun er gift med en mann som er fornøyd, så kommer hun til paradis» (Warraq 1995, s. 298).

Ali, den fjerde kalif (fellesarabisk leder etter Muhammed) og Muhammeds fetter og svigersønn uttalte at «Kvinnen er ond, men et nødvendig onde». Han sa også at «Et folk vil aldri oppnå suksess hvis det betror sine affærer til kvinner» (Warraq 1995, s. 299).

En fransk kvinne ble nylig voldtatt i den arabiske staten Dubai. Hun rapporterte hendelsen til politiet. Deres respons? Å arrestere henne for brudd på sharia. Å bli voldtatt er nemlig å ha sex utenfor ekteskap, og dette er en stor synd for kvinner.

Hvordan reagerer feminister i Vesten på slike hendelser? De reagerer ikke i det hele tatt.

RETTSVESEN

Videre, i rettssaker er kvinners vitneprov av mindre verdi. Hvis det skal kunne tilbakevise vitnemål fra menn, må det komme fra dobbelt så mange kvinner som menn. Så hvis en mann voldtar en kvinne og det ikke er noen vitner, så kan han ikke dømmes. I praksis er det ingen straff for å krenke kvinner i muslimske land. (Mer om dette nedenfor.) Om arv: 4,12: Kvinners andel ved arv er halvparten av en manns andel (90 deles i 60 og 30). Om skilsmisse: 2,232: «Når dere skiller dere fra kvinner ….» Skilsmisse er altså helt opp til mannen. Han kan bare tre ganger si at han skiller seg, så er han skilt. Men 2,242 sier også noe om dette: «Fraskilte hustruer skal ha underhold på vanlig måte», men det sies at denne forpliktelsen er tidsbegrenset (Vogt, s. 143). Kvinner har ingen tilsvarende rett til enkel skilsmisse.

Om klesdrakt for kvinner: 24,31: kvinner skal «ikke vise sin pryd» for andre enn sine menn og sine familiemedlemmer. Men hva innebærer dette? Koranen tier – noen tolker dette til å bety burka, noen slør, noen mener at kvinnenes hår skal dekkes til, mens noen åpner for vanlige klær.

I noen tilfeller må altså tolkning av Koranen til, men dette skjer kun når teksten er uklar.

Koranen godtar slaveri (2,173, 2,220, 30,27), og det var offisielt akseptert inntil ca 1970-1980. I praksis forekommer det i muslimske land fortsatt. Og apropos slaveri, en mann kan under islam ha inntil fire koner.

Det blir feil å si at dette var vanlig på 600-tallet og at det gjaldt da, men ikke nå. Man kan faktisk si at kvinnene på 600-tallet fikk det bedre enn før med disse bestemmelsene, men å følge disse bestemmelsene i dag er barbarisk.

Man må huske at Koranen ifølge muslimer er Guds eget ord, og at den ikke skal fortolkes. Fortolker man Koranen fornekter man Gud. Det som Koranen foreskriver skal også gjelde i dag. Den som hevder noe annet er ikke muslim.

Videre, muslimer kan ikke spise svinekjøtt, de kan ikke spille om penger, bruk av rusmidler er forbudt, homofili er også forbudt (se 7,79 og 26,165). Islam har også forbud mot renter: «De som lever av renteutbytting skal stå frem lik en som Satan har slått med sin berøring» (2,276).

Ang. renter: På 80-tallet vokste islam i styrke, og sharia ble i større og større grad fulgt. En juridisk erklæring fra en muslimsk autoritet i Algerie i 1990 inneholdt følgende spørsmål/svar: «I en årrekke har jeg satt penger i banken og mottatt renter, jeg er tidligere blitt rådet til å ta i mot rentene for å gi disse videre til veldedige organisasjoner. Dette synes jeg var å foretrekke fremfor å avstå fra renter og la banken beholde [dem]. Har jeg gjort rett? Jeg ønsker et så detaljert svar som mulig. Svar: All ære tilkommer Gud alene, fred være med profetens segl. Vær klar over, ærede spørger, at det enkle faktum at du har satt penger i banken har gjort deg til en overtreder av loven. Selv om du selv ikke har mottatt rente, går du ikke fri for ansvar. Å bruke en bank som [gir rente], innebærer i praksis at man er medskyldig i bankens utbytting … Dette betyr urett, synd, ondskap … [Renteinntektene bør gis tilbake til sine opprinnelige eiere]» (Vogt, s. 235-6).

HIJAB

Som vi har sett ovenfor inneholder ikke Koranen noe påbud om at kvinner skal benytte hijab, et skaut som dekker kvinnens hår når de oppholder seg utenfor hjemmet. I dag er det allikevel vanlig i islamske land at kvinner påbys å benytte hijab; å benytte hijab skal være et uttrykk for sømmelighet. (Hijabens fysiske utforming varierer dog noe fra land til land.) Muslimske menn blir visstnok opphisset av kvinners hår, og for å hindre at kvinnene skal betraktes som løsaktige, blir de pålagt å skjule sitt hår. I Vesten benytter endel islamske kvinner hijab for å markere støtte til islam. Mange muslimer krever av sine døtre at de skal benytte hijab fra de er syv-åtte år gamle. Årsaken kan være en markering av støtte til islam, eller for å forhindre at disse syv-åtte år gamle jentene skal bli betraktet som løsaktige. (Muslimske jenter kan som nevnt giftes bort fra de er ni år gamle.)

FORHOLD TIL IKKE-MUSLIMER

Muslimer respekterer til en viss grad i noen sammenhenger kristne og jøder, men ingen andre, andre har samme status som dyr og kan f.eks. avlives uten moralske betenkeligheter.

Men det kommer en kamp mellom muslimer og andre: 9,3-4-5: « …still de vantro i utsikt en smertelig straff! Dog unntatt de av avgudsdyrkerne som dere har gjort avtale med, og som ikke har forbrutt seg på noen måte, eller ytet andre hjelp mot dere. Overhold avtalen overfor dem til fristen er ute … Men, når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem – pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt!»

8,40: «Kjemp mot dem til det ikke lenger finnes forfølgelse, og all religion tilegnes Gud».

Muslimer skal ikke røre de som omvender seg, men alle som ikke omvender seg er altså fritt vilt.

Ordet islam betyr underkastelse, en muslim er en som underkaster seg Gud. Og med muslimers utgangspunkt er dette riktig. Man bør fullt og helt underkaste seg Gud – hvis Gud finnes. Andre religioner er ikke like konsekvente som islam her, og derfor er islam ikke bare en bedre religion, den er en konsekvent religion. Islam er en fullstendig konsekvent religion. Men dette synet – at islams grunnholdning er riktig – bygger på én forutsetning: at Gud finnes. Men siden det ikke finnes guder, faller hele teorien sammen. Altså: det er forståelig at religiøse blir muslimer, dersom man har som utgangspunkt at Gud finnes. Men dette utgangspunktet er selvsagt ulogisk.

Muslimer må ikke bare følge Koranen, Hadith og lovene, de må også betrakte Muhammed som det perfekte menneske, og må vurdere alt han gjorde som riktig. Basim Gholzan er redaktør for nettsiden islam.no og tidligere imam, og uttaler ifølge Fri tanke nr 4/03 dette: «Når det forlanges at muslimer tar avstand fra profeten Muhammed, slik det har blitt krevd i sammenheng med profetens henrettelse av jøder i Medina, blir det vanskelig. For tar jeg avstand fra profeten er jeg ikke lenger muslim. Forlanger man noe slikt vil alle grupperinger i islam – fra de mest ekstreme til de mest liberale – samles mot den ytre fienden…» (uthevet her).

Gholzan snakket om «profetens henrettelse av jøder i Medina [i 627]». Hva var det som skjedde? I et tilfelle hadde muslimer under ledelse av Muhammed utkjempet flere slag mot jødiske stammer. I noen tilfeller lot Muhammed de overlevende slippe fri etter at de hadde tapt slaget, men med Quarish-stammen skjedde følgende: Etter at jødene hadde vært beleiret i 24 dager overga de seg, og ba om å få lov til å forlate byen og å få lov til å ta med seg kun noen få personlige eiendeler. Først sa Muhammed ja til dette, men så ombestemte han seg. Han bestemte at isteden skulle alle menn drepes, og kvinner og barn skulle fordeles som konkubiner og slaver for soldatene. (Å være konkubine innebærer at kvinnen skal være tilgjengelig for stadige voldtekter.) Pengene ble også fordelt – Muhammed selv tokk en femtedel av byttet. Mennene, innpå 1000 fullstendig forsvarsløse personer, ble drept ved at de fikk strupen skåret over med sverd. Muhammed selv valgte seg en ung kvinne som konkubine, men først viste han henne de massakrerte likene av hennes slektninger.

Siden Muhammed i all sitt virke er et ideal for muslimer, ser vi i dag at muslimer praktiserer samme type handlinger som Muhammed. Og intellektuelle muslimer kan ikke ta avstand fra dette.

Alle muslimer må se opp til, forsvare og forsøke å praktisere det samme som Muhammed gjorde: Siden han giftet seg med en pike på ni år, må dette være riktig, og dette er en akseptert ekteskapsalder for piker i muslimske land; siden han brukte løgn og bedrag for å spre islam må dette være riktig; siden han massakrerte jøder må dette være riktig, osv.

JIHAD, HELLIG KRIG

Jihad er det arabiske ord for hellig krig. Dette betyr dels å kjempe med seg selv, å ta opp kampen mot sine egne dårlige egenskaper, men det betyr også krig for å spre islam (evt. forsvare islam). Det endelige mål er å erobre hele verden og underlegge alle den sanne tro. Islam alene har sannheten, det er intet håp om frelse utenfor islam. Muslimer er forpliktet til å legge under seg stadig flere landområder, enten ved å omvende folk til islam eller ved å eliminere de som ikke vil omvende seg. Khomeini sa det slik: «… Islam pålegger alle voksne menn, så sant de ikke er funksjonshemmet eller forhindret, å gjøre seg klar til å erobre [andre] land slik at islams lov skal bli adlydt i hvert eneste land i verden» (etterord, Warraq 2003).

Den som dør i kamp for islam er sikret en plass i himmelen. Og der venter belønning av en type som primitive menn vil sette pris på: Koranen sier at «de gudfryktige har i vente seierens sted, haver og vingårder, høybarmede, jevngamle jomfruer… » (78,31…). Fra Hadith (2,562): «Den minste belønningen for Himmelens folk er 80 000 tjenere og 72 hustruer …». (Den engelske teksten lyder slik: «The least [reward] for the people of Heaven is 80,000 servants and 72 wives, over which stands a dome of pearls, aquamarine and ruby.»)

Man kan dog også finne belegg for noe som tilsynelatende innebærer ikke-aggresjon overfor ikke-muslimer: «Kjemp for Guds sak mot de som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldig i aggresjon» (2,186). Men muslimer i dag ser på Vesten som aggressivt overfor muslimer, f.eks. i og med at folk fra Vesten har funnet olje og etablert virksomheter på «arabiske» områder.

Grunnen til at slike selvmotsigelser finnes i Koranen er som antydet overfor at da Muhammed var i opposisjon preket han fredelig sameksistens, men da han hadde oppnådd makt, var han ikke nådig mot sine fiender.

Alle muslimer må derfor se opp til, forsvare og forsøke å praktisere det samme som Muhammed gjorde: Siden han giftet seg med en pike på ni år, må dette være riktig, og dette er en akseptert ekteskapsalder for piker i muslimske land; siden han brukte løgn og bedrag for å spre islam må dette være riktig, osv.

FORHOLD TIL VESTEN OG USA

Muslimer hater Vesten og spesielt USA. Hvorfor? Muslimer gjør det rette – de følger Guds ord. Allikevel går det dem dårlig. Vesten forakter guds ord, og allikevel går det den godt: troende muslimer er fattige, de vantro i Vesten er rike.

Siden muslimer tenker religiøst, må forklaringen være … Satan. Vestens fremste representant er USA. USA er Satan. Og Satan må bekjempes. Satan kan vende folk bort fra Gud, Satan kan få folk til å miste sin gudstro for isteden å forsøke å nyte dette livet. Og å nyte livet på en rasjonell måte kommer som et resultat av Vestens rasjonelle ideer. Khomeiny sa det slik: «Vi frykter ikke økonomiske sanksjoner eller  ilitære angrep fra Vesten. Det vi frykter er Vestens universiteter» (Pipes, s. 42). Khomeiny hadde rett i sak, men han sa det feil. Det islamister bør frykte er Vestens verdier: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, politisk frihet og markedsøkonomi – disse ideene medfører velstand og harmoni i det jordiske livet (som er det eneste vi har). Men i dag står Vestens universiteter ikke for dette, tvert imot. Vestens universiteter er i dag derfor islamisters og ethvert annet barbaris nærmeste allierte.

Et annet sitat viser nøyaktig det samme poeng som Khomeinys påpekte: «It is not the American war machine that should be of the utmost concern to Muslims. What threatens the future of Islam, in fact its very survival, is American democracy». Dette er budskapet i en ny bok, nettopp publisert av AlQaida. Tittelen er The Future of Iraq and The Arabian Peninsula After The Fall of Baghdad, og forfatteren er Yussuf al-Ayyeri, en av Osama bin Laden’s nærmeste medarbeidere siden tidlig på 90-tallet. Boken er publisert av The Centre for Islamic Research and Studies, etablert av bin Laden i 1995. Al-Ayyeri påstår at historien er en «evig krig mellom tro og vantro».

Den eneste form for rett tro er islam, som er kulminasjonen av all religiøs tenkning. Derfor har muslimer kun ett mål: å omvende alle mennesker til å bli muslimer, og å utrydde alle spor av andre religioner, filosofier og ideologier.

Videre sier boken: Vantro har i Vesten fått de fleste til å glemme Gud, til å tro at mennesket selv styrer sin skjebne, og å tilbe verden. Det fremste symbolet på dyrkingen av verden og av mangel på gudstro er USA, den store Satan. Satan får mennesker til å elske denne verden, glemme den neste verden, og å glemme Jihad. Som en muslim sa det: «Amerikanere ønsker å nyte livet. Vi ønsker å dø for Allah». Alle muslimer må, ifølge Al-Ayyeri, kjempe mot Satan, dvs. mot USA og Vesten.

KAN ISLAM MODERNISERES?

Kristendommen var annerledes under middelalderen enn den er nå. Kristendommen ble modernisert etter opplysningstiden, og er nå annerledes enn den var for 1000 år siden. Enkelte hevder at islam er så ille i dag fordi den ikke har gått igjennom denne moderniseringsprosessen. Men kan islam moderniseres og bli til en noenlunde sivilisert religion? Slik jeg ser det, er dette umulig. Som nevnt er Bibelen skrevet av mennesker, mens Koranen er (ifølge muslimer) skrevet av Gud. En modernisering av kristendommen innebærer en omfortolkning av menneskers ord, og det skulle være mulig, og var mulig. Men en tilsvarende omfortolkning av Koranen skulle innbære at man ikke tar Guds egne ord på alvor. Og dette er nok umulig.

Ja, det vil nok finnes de som vil hevde at de er muslimer og som er tilhengere av en sivilisert utgave av islam. Men disse vil være like mye muslimer som de er kristne de som hverken tror på Jesu oppstandelse eller Guds eksistens, men som sier de er kristne. (Jo, slike finnes, men det er ikke mange av dem.)

VESTENs VANLIGE SYN PÅ ISLAM

Vestens første befatning med islam var i forbindelse med korstogene. Korstogene var ifølge Caplex «en betegnelse på de kristne erobrings- og plyndringstoktene mot Palestina i middelalderen. Hensikten var å befri kristendommens hellige steder fra muslimene. Det første k. 1096-99 kom i stand på initiativ fra pave Urban 2. Jerusalem ble erobret og det ble opprettet fire korsfarerriker etter føydalt mønster. Det andre k. 1147- 49 på initiativ av Bernhard av Clairvaux og ledet av Konrad 3. av Tyskland og Ludvig 7. av Frankrike, led nederlag ved Damaskus. Det tredje k. 1189-92 ble ledet av den ty. keiser Fredrik Barbarossa, Filip 2. August av Frankrike og Rikard 1. Løvehjerte av England. Oppnådde et kompromiss med Saladin, sultan av Egypt, om rett til valfart. Det fjerde k. 1202-04 endte som et venetiansk erobringstokt mot handelskonkurrenten Bysants (Konstantinopel).» Dette er alt som står om korstog i Cappelens nettleksikon, og det er i samsvar med dagens dominerende syn. Dette synet er dog basert på et meget selektivt utvalg av fakta.

Korstogene var ifølge dagens dominerende syn altså en aggressiv krig fra primitive kristne/europeere mot opplyste muslimer/arabere. Korstogene fremstilles som en angrepskrig fra de kristne på de stakkers muslimene. Muslimene krever nå i dag en unnskyldning fra det kristne Vesten. Og det er vel en fare for at de vil få det Sannheten? Den er nok noe annerledes. Korstogene var et svar på arabiske/muslimske angrepskriger mot Europa. Muhammed var en meget dyktig krigsherre, og under og etter ham ble det arabiske interesseområde kraftig utvidet ved militær aggresjon. Damaskus ble erobret i 635, Jerusalem i 638, Armenia i 643, Tripolis i 642 og Kypros i 649. Før 710 hadde de kontroll over Nord-Afrika, og ikke lenge etter hadde de erobret Spania. Vatikanet ble angrepet i 878. I 715 hadde muslimene erobret et område som strakte seg fra Spania til India. I alle disse angrepskrigene fôr muslimene brutalt frem og kristne ble slaktet ned. (Slik brutalitet utføres dessverre av alle parter i alle kriger, så vi skal ikke lage noe stort poeng ut av dette her.)

Muslimene hadde rykket helt frem til Donau, men slaget ved Poitiers (732) var et betydelig nederlag for dem. Da hadde araberne okkupert deler av Italia, Spania og halve Frankrike. Men de kristne – serbere – led nederlag i Kosovo i 1389. Dette muliggjorde muslimsk ekspansjon på Balkan.

Det endelige nederlag for muslimene om kjernen av Europa kom så sent som på 1600-tallet. Wien ble forgjeves beleiret av tyrkerne, som var muslimer, i 1529 og 1683. Etter hvert ble muslimene svakere, og Napoleon hadde ingen problemer med å erobre Egypt i 1798.

Hvis man leser vanlige historiefremstillinger er det umulig å få øye på de store linjer, fordi forfatterne ikke legger vekt på ideer som den viktige kraft i historien, vanlige historikere ser kun detaljer. Årsaken til dette finner man i den feilaktige metodologien de benytter, og dette er igjen forårsaket av de feilaktige filosofiske grunnideer de har; de legger for stor vekt på detaljer, og når man ikke ser de overordnede prinsipper går man seg vill i detaljene. På historiske kart ser man f.eks. et område beskrevet som det osmanske/ottomanske rike (omkring 1500-tallet), men at dette var islamsk nevnes som regel ikke.

Et typisk resultat av denne holdningen ser vi i følgende sitat fra en artikkel om røyking signert willy b i Dagbladet 31/12-2003: «Murad den grusomme regjerte i det ottomanske rike (hvor nå det måtte være) fra 1623 til 1640, og skal på den tida ha fått henrettet 25 000 røykere». At det var et muslimsk styre som henrettet røykere er åpenbart ikke willy b klar over, og hans lesere blir heller ikke gjort kjent med dette.

Som et svar på det islamske angrepet på Europa ble korstogene iverksatt. Formålet var å slå den muslimske invasjon tilbake fra Europa og også å befri de hellige kristne stedene i Israel – dette var naturlig siden Europa også var preget av religion. Opsal sier det slik: «Korstogene er velkjent som det kristne Europas svar på utfordringen fra islam. Korstogene startet etter at Alexius I av Bysants i 1095 bad om hjelp fra det kristne Europa mot de muslimske seldsjukktyrkerne som hadde lagt de østlige provinsene av det bysantinske riket under seg og som truet hovedstaten» (Opsal, s. 18). Hvis korstogene ikke hadde blitt satt i verk, ville muligens hele Europa, og da også resten av verden, vært muslimsk. Så vi får takke Gud for korstogene.

FRA OPPLYSNINGSTIDEN

Religion, dvs. kristendommen, nøt ikke stor respekt i opplysningstiden. Det som var populært og moderne var å være deist; å være ateist var alt for radikalt, dette falt ingen inn. (Deismen sier at Gud skapte verden, men at han ikke på noe vis blander seg inn i det som skjer der. Heller ikke belønner eller straffer han folk etter døden for det liv de har levet. Deisme er altså uforenlig med kristendom.)

Tenkerne på denne tiden kjente kristendommen godt, og så med all rett ned på den, men så begynte de å få en viss kjennskap til islam, og denne virket på dem som en langt mer sofistikert og rasjonell religion enn kristendommen: i islam var det ingen gudemennesker (som Jesus var), her var det ingen mirakler, ingen ånder, intet presteskap. Et typisk eksempel på denne holdningen finner vi i følgende uttalelse som Henrik Wergeland visstnok kom med rett før han døde: «Den kristne religion setter jeg langt lavere enn tyrkernes og jødenes. Kan det tenkes noen mer absurd påstand enn at det skulle være nødvendig for vår frelse å ha en mellommann til å tale vår sak for guddommen? Dessuten: Den måten hvorpå Bibelen omtaler «verdens frelsers» unnfangelse, ved hjelp av «den hellige ånd», er i høyeste grad støtende for all sømmelighet og sunn fornuft. Og hva mer er: Den vesle planeten som vi bebor, er ikke den altfor liten og ubetydelig i det store univers til at man kan innbille seg at det er til oss den store Gud har sendt sin sønn til vår frelse? Når det gjelder religion holder jeg meg til tyrkernes katekismus [al-Birkawis sammendrag av den sunni-muslimske lære, utgitt på dansk i 1829] som jeg nettopp har lest på ny. Jeg synes den er svært god, og langt overlegen de dogmene som vår religion [kristendommen] bekjenner seg til.» (sitatet, som er omstridt, er hentet fra Johanson, s. 217).

Gibbon og Voltaire omtalte til en viss grad islam på en positiv måte for å sette denne i kontrast til kristendommen (Warraq 1995, s. 21). I middelalderen, i den perioden kristendommen sto sterkt i Vesten, var synet på islam ganske negativt.

Etter hvert bredte det syn seg i Vesten at sivilisasjon, dvs. Vestens i betydelig grad rasjonelle sivilisasjon, var et onde, og man ønsket noe annet, noe mer «naturlig», og man hyllet den edle villmann. Rousseau var den viktigste av de tidlige tenkere som hevdet dette. Islam er en religion som ikke direkte forfektet livsnytelse, men hyller det rette liv i samsvar med Koranens leveregler, og Vestens intellektuelle så på dette som et gode, selvsagt uten at de selv ønsket å praktisere det, da måtte de jo gi avkall på de mange bekvemmeligheter som Vestens rasjonelle sivilisasjon hadde gitt dem.

Muhammed ble betraktet som en vis, sterk og klok leder, en oppfatning som var basert på islamsk propagandalitteratur. Etter hvert fikk man mer kjennskap til islam, men samtidig ble støtten til Vestens verdier svakere. Intellektuelle var ikke villige til å forsvare Vestens verdier, og de ønsket ikke å kritisere ikke-vestlige verdier. Fremstillingen av islam ble derfor mer og mer positiv, og fremstillingen av Vesten og dens verdier ble mer og mer negativ.

FN

Menneskerettighetene, som ble vedtatt av FN i 1948, innholder en artikkel som sier at «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

Som nevnt har islam dødsstraff for frafall, og dette er i strid med denne bestemmelsen. Mange medlemsland i FN har altså en religion som har et prinsipp som er i strid med menneskerettighetenes artikkel 18. FN gjør ingen ting med dette. Hadde FN vært en seriøs organisasjon og ikke en prateklubb for korrupte bløffmakere og naive politikere, ville alle muslimske land vært sparket ut.

RUSHDIE-SAKEN

To måneder etter at Sataniske vers av den engelske forfatteren Salman Rushdie ble publisert i 1988, erklærte Khomeiny at boken var blasfemisk og at Rushdie måtte henrettes. (Rushdie, som var født i India, hadde i denne boken skrevet noen scener som kunne oppfattes som en latterliggjøring av Muhammed.) Over hele Vesten ble bokhandler som solgte boken utsatt for bombeattentater, forleggere og oversettere ble utsatt for attentater, noen ble også drept.

Innflyttede muslimer i demonstrasjonstog i Vestens storbyer krevde Sataniske vers forbudt og Rushdie henrettet. Jeg så på TV fra demonstrasjonen i Oslo at det var motdemonstranter som sto på fortauet der toget gikk med plakater med teksten «Religion dreper», og disse motdemonstrantene ble fysisk angrepet av muslimer i toget. Også blant Vestens intellektuelle var det enkelte som ikke støttet Rushdie. Den store historikeren Hugh Trevor-Roper uttalte at «I would not shed a tear if some British Muslims … should waylay [Rushdie] in a dark street and seek to improve [his manners]. If that thereafter should cause him thereafter to control his pen, society should benefit and literature would not suffer» (Warraq 1995, s. 9).

Andre som tok avstand fra Rushdie var selvsagt kristne og jødiske religiøse ledere. Vatikanets avis kritiserte Rushdie langt sterkere enn Khomeiny hadde gjort. En kardinal (Albert Decourtay i Lyons) beskrev Sataniske vers som en fornærmelse mot all religion. Erkebiskopen av Canterbury uttalte at han forstod muslimenes reaksjon på boken (Warraq 1995, s. 29).

Rushdie-saken gikk ut på at en engelsk statsborger skrev en blasfemisk bok, og Irans regjering dømte ham til døden. Det eneste anstendige som Vestens ledere kunne ha gjort var å kreve at Iran trakk dommen tilbake, og hvis Iran ikke imøtekom dette, burde Vesten gå til krig mot Iran. Regjeringers eneste legitime oppgave er å beskytte sine innbyggeres rettigheter. Ytringsfrihet er en slik rettighet. Og når regjeringen i Iran dømmer og planlegger å henrette en engelsk (britisk) statsborger, så er dette grunn til krig. Men Vestens ledere var for svake og hadde for liten respekt for Vestens verdier og for stor respekt for barbariske «kulturer» til å gjøre det rette.

Hvis Vestens ledere hadde kommet med reelle trusler om krig, hadde det ikke blitt krig og verdenshistorien fra 1990 hadde sette helt annerledes ut. Det ville f.eks. ha vært langt færre terrorangrep mot Vesten. Men i vanlige miljøer er man ettergivende og respektfull overfor islam, og man ønsker ikke å skape et negativt bilde av islam, selv om fakta skulle tilsi dette.

Andre eksempler på Vestens svakhet overfor islam: Ingen politiske ledere i vestlige land har noen gang uttalt seg negativt om islam, snarere tvert imot: Napoleon, Bush sr, Clinton, Blair, Bush jr, sier alle som en at islam er en fredsreligion, og at de respekterer islam. Den nederlandske politikeren og akademikeren Pim Fortyn var sterkt negativ til islam, men han ble drept i et attentat i 2002. Det er dog intet som tyder på at drapsmannen var muslim, men pressen, som stort sett er venstreorientert, fremstilte drapet som om Fortyn fikk det han fortjente.

President Bush jr. har beskrevet den nåværende krigen som en krig mot terrorisme, han har ikke sagt hva det burde være: en krig mot fundamentalistisk islam. Andrew Young som var USAs FN-ambassadør under Carter, beskrev Khomeiny som en helgen (Pipes, s. 89). I USA ble det for noen år siden laget en annonse som viste folk som lå bøyd som muslimer i bønn – men de tilbad en fotball. Reklamen var for Total Sports (Pipes, s. 166). Muslimer protesterte, og annonsen ble trukket. Burger King trakk etter protester en annonse hvor en person ved navn Rasheed sa han likte en hamburger med bacon. (Muslimer kan jo ikke spise svinekjøtt.) Det ble i USA laget en spillefilm om Muhammed. For å ikke tråkke noen på tærne ble en muslimsk organisasjon konsultert. Tror noen at Hollywood ville ha gjort det samme hvis de skulle lage en film om Jesus – ville de da ha spurt Paven om godkjennelse? Nei, selvsagt ikke.

USA i Saudi-Arabia: Barbiedukker ble nylig forbudt i Saudi-Arabia. Der er det altså akseptert å ha 18 koner, å gifte seg med ni år gamle pikebarn, å steine kvinner som er utro, å lemleste tyver, men å ha en Barbiedukke skal være forbudt. Amerikanske soldater er stasjonert i Saudi-Arabia, og de har ikke lov til å ha med seg Bibler eller kors. Så et halssmykke i form av et kors kan ikke amerikanske soldater ha på seg hvis de er stasjonert i Saudi-Arabia. Hvorfor? «Two religions shall not remain together in the peninsula of the Arabs» sier en Hadith (Warraq 1995, s. 217).

ISRAEL

Dette – at to religioner ikke skal finnes der araberne holder til – er også årsaken til det som kalles «konflikten i Midt-Østen», dvs. de arabiske lands krig mot Israel. Araberne vil jage jødene på sjøen. De tolererer ikke at Israel eksisterer. Området er hellig muslimsk land, og det som har vært muslimsk, det skal forbli muslimsk. Husk at det i islam er dødsstraff for frafall. Så når et område har vært arabisk i lang tid – fra 637, da Jerusalem ble erobret, til 1948, da Israel ble opprettet av FN, så kan ikke islamsk kultur godta at det etableres et vestlig demokrati på hellig islamsk jord. Det er dette konflikten dreier seg om. Alle andre fremstillinger henger seg opp i detaljer, og da er konflikten umulig å forstå. Konflikten om Israel vil fortsette inntil Israel er utslettet, eller til islam er langt svakere enn den er i dag.

MUSLIMERS SVAR PÅ 11/9

Praktisk talt samtlige muslimer, ikke bare islamistene, men også vanlige muslimer, støttet terrorangrepet på USA 11. september 2001. Praktisk talt alle muslimske intellektuelle som har uttalt seg om dette, støttet angrepet. Ja, noen av dem har sagt at de er imot drap på uskyldige. Men man kan da spørre seg om de mener at de amerikanere som ble drept i terroraksjonen 11/9 var uskyldige.

Som vi tidligere har sett er angrepene på Vesten religiøst begrunnet, de er ikke begrunnet av økonomiske sammenhenger. Vestens intellektuelle, ødelagt som de er av marxistisk vås (f.eks. at det er økonomiske forhold som bestemmer menneskers ideer og dermed deres handlinger), sier at fattigdom er årsaken til terrorismen. Dette er helt feil. Terroristene kommer fra rike familier og/eller områder, og de sier selv at religionen er årsaken til aksjonene. Dette er ikke noe påskudd, de tar religionene på alvor. De tror virkelig at de kjemper for Guds/Allahs sak, og at de som belønning vil komme til himmelen og bli betjent av 80.000 tjenere og 72 jomfruer. Ja, for å hindre fremtidig terror man må fjerne terrorismens årsak. Denne årsaken er ikke fattigdom, den er islam.

MEDIA I DAG

I det siste har det vært en rekke eksempler på medias løgnaktighet i forholdet til islam.

I avisomtalene av følgende tilfeller kan man lett se et mønster:

• John Walker Lind, amerikaneren som kjempet for Taliban.
• Snikskytterne som drepte 15 mennesker i Washingtonområdet tidlig i 2003.
• Skobomberen Richard Reid, som smuglet sprengstoff i sine sko for å forsøke å sprenge et fly mens det var i lufta.
• Den amerikanske soldaten som drepte fire meddsoldater rett før krigen i Irak brøt ut våren 2003.
• Bombemannen Joe Padilla.
• Mannen som var involvert i en skyteepisode ved El-Al-skranken på flyplassen i Las Vegas (El-Al er det israelske flyselskapet).

Alle disse gjerningsmennene hadde konvertert til islam. Alle hadde skiftet navn fra John Walker Lindh, fra Richard Reid, fra Joe Padilla, til Syuleman Al-Lindh, Abdel Rahim, John Mumammed, o.l.

Og hva skriver avisene? De skriver avisene at «sko-bomberens motiv et mysterium» eller «skyting på flyplassen i Los Angels er sannsynligvis forårsaket av uenighet om billettpriser». Snikskytteren i Washington ble omtalt som veteran fra Gulf-krigen. At han hadde konvertert til islam og var med i Louis Farrakhans Nation of Islam ble ikke omtalt i avisene. Altså: avisene lyver for å fremstille islam og muslimer mindre negativt enn de fortjener.

La oss ta med enda et eksempel på Vestens unnfallenhet overfor islam. I California har delstatsforsamlingen nå innført et tre ukers kurs i islam for alle syvendeklassinger. Elevene må ta muslimske navn, planlegge en reise til Mekka, leke jihad (antagelig ikke den voldelige varianten), be til Allah «den medfølende» og de må rope «Pris Allah, skapelsens herre». Elevene oppfordres også til å kle seg i muslimske klær. Det oppfordres dog ikke til å steine jenter som ikke bærer hijab, antagelig heller ikke til å trakassere sine jødiske lærere eller leke at de er selvmordsbombere som sprenger sine medelever i filler. En lærebok om religioner, brukt i California, omtaler korrekt inkvisisjonen og heksejakt som typiske uttrykk for kristendommen, men sier intet om muslimenes tilsvarende aktiviteter. (Kilde: Ann Coulter: «It’s The Winter Solstice, Charlie Brown!», September 24, 2003.)

NOEN AVSLUTTENDE PUNKTER

Hvorfor konverterer så mange i Vesten? Fordi folk ikke lenger læres opp til å tenke, fordi de blir lært opp til å forakte Vestens verdier og fordi de observerer et moralsk forfall i Vesten. De ser ikke at grunnen til forfallet er at kulturen er i ferd med å forlate de verdier som Vesten bygger på. Den relativisme som er så utbredt i Vesten i dag er forferdelig, og enkelte tar avstand fra denne ved å hoppe på det regelsett som Koranen og islam tilbyr. Noen rasjonell løsning ser de ikke fordi deres tenkeevne er ødelagt av den kulturen som dominerer i Vesten i dag. Det eneste alternativ til dagens relativisme som folk kjenner til er religion, og siden kristendommen er diskreditert og siden islam er den mest konsekvente religionen, så konverterer mange til islam.

Hvorfor er Vesten så svak? USA har siden 1980 blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra islamister. Inntil angrepet 11/9-01 lot USA praktisk talt være å svare på disse angrepene. Hvorfor? Og når USA nå har gått til krig, så fører de den på en ynkelig måte: de slipper matpakker over Afghanistan, de kaller krigen for «Operation Iraqi Freedom», osv.

Hvorfor?

Hvorfor er Vesten så svak? Det er på grunn av den selvoppofrende etikken som dominerer i Vesten. Vesten våger ikke lenger kjempe for sine verdier. Så lenge altruismen dominerer, har vi ingen mulighet til å slå tilbake islamisters angrep på Vesten. Da vil vi i praksis legge oss flate for alle som vil krenke oss, og vi vil ikke være i stand til å forsvare oss.

Det USA (og alle andre land i Vesten) burde ha gjort er si at Vestens verdier; individualisme, fornuft, selvrealisering, politisk frihet, markedsøkonomi; er overlegne, at disse verdiene er det eneste grunnlaget for et sivilisert samfunn, at terroristene med støtte fra regjeringer i en rekke muslimske land har gått til angrep på dette og at vi har all rett til å forsvare oss. Enhver krig er selvfølgelig forferdelig, men den part som forsvarer seg må føre den så kraftig som mulig for å få avsluttet krigen så raskt som mulig. USAs krigføring i Afghanistan og Irak har vært alt for forsiktig, og dette vil føre til at disse områdene vil skape problemer for Vesten i en lengre tidsperiode enn det som hadde skjedd hvis krigen hadde vært ført på en effektiv måte. Hvordan forholder vi oss til muslimer og til islamister? Vi har mange muslimer iblant oss, og de er for det meste fredelige, arbeidsomme, anstendige mennesker. Innimellom hører vi om, eller ser på TV, islamister, fanatiske militante muslimer. Det er disse som utfører terrorhandlinger. Hvordan bør vi forholde oss til disse? Er begge grupper våre fiender, eller er det kun islamistene? At det finnes noen muslimer i blant oss er ikke problemløst. I dag er det mer enn elleve millioner muslimer i Vest-Europa (Pipes, s. 42). De vil kreve demokratiske rettigheter: at det tas hensyn til dem på skoler og sykehus. F.eks. protesterte nylig muslimer i Oslo fordi en barneavdeling på et sykehus var dekorert med dyretegninger, og en av disse viste en gris. (Islam sier at grisen er et skittent dyr.) Muslimske jenter kan ikke dusje etter gymtimer på skolen. Folk fra muslimske lands ambassader går inn på filialer av Deichmanske bibliotek og fjerner litteratur de ikke liker.

Hvis det blir mange muslimer, så vil det også bli et betydelig antall islamister. Og disse er farlige. Hvis disse islamistene aksjonerer, f.eks. ved å utføre attentater, ved å kaste brannbomber mot bokhandler, ved flykapringer og kidnappinger, da vil muslimer flest slutte seg til disse. Hvis vi går åpent til angrep, om så kun med ord, på islamistene, så vil de moderate slutte seg til islamistene.

Dette så vi tydelig i Rushdiesaken, hvor praktisk talt alle muslimer i Norge støttet dødsdommen. Muslimer som var noenlunde fremtredende i norske media, f.eks. kommunestyremedlemmer for Ap, sa at de støttet dødsdommen, mens de som var litt mer utspekulerte sa at de ikke ville svare på spørsmål om dette.

Vi så det også i holdningen til det som skjedde i USA 11/9-01. Ingen fremtredende muslimer tok avstand fra denne terrorhandlingen. De sa at islam har forbud mot å drepe uskyldige, men hvor mye er dette utsagnet verdt? Er det virkelig slik at islam betrakter de som arbeidet i WTC som uskyldige?

Under en konferanse for ledere i muslimske land i oktober 2003 uttalte Malaysias statsminister Mahathir Mohammad at «Jews rule this world by proxy. They get others to fight and die for them». Publikum besto av 57 statsledere, og disse ga ham en stående applaus. Canadas statsminister Jean Chrétien ga Mahathir en vennlig håndtrykk etter talen. Siden dette er holdningen blant ledere i muslimske land og blant vestlige politikere, så lover ikke dette godt.

Forholdet mellom (fredelige) muslimer og (voldelige) islamister kan sammenlignes med forholdet mellom sosialdemokrater og kommunister. Begge hadde samme mål: et sosialistisk samfunn. Sosialdemokratene vil gjøre det via flertallsvalg, kommunistene vil gjøre det med revolusjon og vold.

Hvorfor er så mange muslimske innvandrere kriminelle? I de siste 20 år har det vært en betydelig innvandring til Europa: Tyskland, Frankrike, England, Danmark, Sverige og Norge har alle mottatt et stort antall innvandrere. Disse innvandrerne har kommer fra mange ulike områder: Afrika. Asia, de arabiske områder, og disse innvandrerne har ført med seg en sterk økning i kriminaliteten. Praktisk talt all denne økningen er det muslimer som står for. (De offentlige statistikker publiseres dog som regel på en slik måte at dette er umulig å oppdage.)

Det er svært viktig å kategorisere det som eksisterer på korrekte måter, dvs. ting som har essensielle likheter må klassifiseres sammen, og ting som har essensielle forskjeller må ikke klassifiseres sammen. Poenget her er at det er essensielle forskjeller mellom muslimske innvandrere og ikke-muslimske innvandrere, og hvis man klassifiserer disse sammen under begrepet «innvandrere» eller «fremmedkulturelle», blir det umulig å bli oppmerksom på denne forskjellen. Å klassifisere ting riktig er nødvendig for at man skal kunne forstå, og derved kunne handle riktig. I dag sier enkelte at innvandrere står for mesteparten av den økede kriminaliteten som har skjedd de siste tiår, men gruppen innvandrer er ikke en god klassifisering, den er for grovmasket siden den ikke sier noe om de forskjellige kulturelle bakgrunner som ulike innvandrere har.

Hadde myndighetene publisert statistikker som plasserte kriminelle etter religiøs bakgrunn, eller etter opprinnelsesland, ville man tydelig sett at muslimer er sterkt overrepresentert blant de kriminelle. Slike statistikker vil ikke i noe vestlig land bli publisert med det første, siden myndighetene er redde for å krenke en ikke-vestlig kultur. Dette er ikke i strid med det faktum at slike statistikker finnes, og det forekommer arbeidsulykker som innebærer at de havner i pressen. En notis i en svensk avis (Aftonbladet 13/3-2000) viste at ca 20 % av alle innvandrere med bakgrunn fra muslimske land hadde vært involvert i kriminelle handlinger som de var blitt dømt for. Ut fra dette kan man slutte at omtrent halvparten av muslimske menn som har innvandret til Sverige er involvert i kriminalitet. Tilsvarende tall er også blitt publisert i Danmark.

Hvorfor er så mange muslimske innvandrere til Vesten kriminelle? De er oppfostret på en ideologi som sier at ikke-muslimer er mindreverdige, og en naturlig følge av dette er at muslimer ikke behøver å vise respekt overfor ikke-muslimer. Som vi har tidligere har påvist finnes det steder i Koranen som impliserer at krenkende handlinger overfor ikke-muslimer er legitime. Selvsagt vil intellektuelle muslimer benekte at dette er en korrekt anvendelse av Koranen, og de vil henvise til steder i Koranen som sier at man skal respektere også ikke-muslimer, og muligens mener de dette i fullt alvor. Men det vil alltid finnes mennesker som tar bruddstykker av en helhet for å legitimere egen kortsiktig tilfredsstillelse. Og når i tillegg denne helheten er irrasjonell, så har de intet valg, da må de plukke ut bruddstykker.

De forbrytelser som er verst av de som muslimer er innblandet i er selvsagt de som rammer kvinner. Tvangsekteskap, kvinnemishandling, omskjæring, voldtekter, drap, æresdrap, blir langt oftere begått av muslimer enn av ikke-muslimer. Hvorfor? Fordi islam som vi har sett har et sterkt negativt kvinnesyn.

Det er ikke bare i Europa at muslimer begår slike forbrytelser. «I 1998 ble det rapportert flere hundre æresdrap i Pakistan, men det reelle tallet er sannsynligvis langt høyere. Disse drapene skjer ofte på basis av rykter om at kvinner har vanæret sin familie. Kvinner blir sjelden gitt mulighet til å forsvare seg mot slike påstander. Tradisjonelt sett er fundamentet for familiens ære basert på at kvinnene ivaretar sin ærbarhet. Det familiære æresbegrepet brukes til å legitimere ekstrem voldsbruk overfor kvinner som våger å kreve de rettigheter de er gitt av både lovverk og religion.» (Amnesty Nytt Nr 2 1999) Ordet Pakistan betyr det «rene land», og ren betyr at det ikke finnes ikke-muslimske innslag.

Generelt er kvinner i muslimske land betraktet som annenrangs borgere. «Kvinnen blir systematisk holdt bort fra den offentlige sfære i mange [muslimske] land, og har begrenset adgang til utdannelse og yrkesliv. Samtidig dominerer fremdeles primitive, patriarkalske forestillinger i flere land. Saudi-Arabia er et grelt eksempel – der kan ikke kvinnene kjøre bil alene. I andre land, som Jordan, de palestinske områdene og Irak, er såkalte «æresdrap» på kvinner ofte akseptert, i en viss grad til og med av rettsvesenet» (Høigilt, s. 9 ).

HVA GJØR VI?

Vi må forsøke å vinne tid, fordi jo mer våre ideer – Vestens ideer – blir spredt jo sterkere blir vi og jo svakere blir våre motstandere, og det er helt klart at muslimer er motstandere av velstand, frihet, likestilling mellom kjønnene, etc. Ideer styrer, og grunnen til at det i dag bærer av sted i feil retning er at i dag er det feilaktige ideer som dominerer. Vi må spre de rette ideene, Vestens fundamentale ideer. Innen metafysikk må vi si som sant er at det kun finnes én virkelighet, det er ikke noen annen virkelighet hvor Gud finnes. Gud/Allah finnes ikke. Videre, om mennesket må vi si at enhver er herre over sin skjebne, mennesket har fri vilje og kan og bør styre sitt liv. Et levende menneske er ikke som liket hos likvaskeren. Innen epistemologi må vi si at kun observasjon og fornuft gir kunnskap, åpenbaringer gir ikke kunnskap. Man må alltid tenke selv, og ikke basere seg på autoriteter, enten den er Bibelen, Toraen eller Koranen.

Innen etikk må vi forfekte individualisme og selvrealisering – rasjonell egoisme – og vi må bekjempe de utbredte idealene kollektivisme og selvoppofrelse. Individualisme og selvrealisering er etiske prinsipper som er i samsvar med menneskets natur, og de vil derfor ha positive konsekvenser. Kollektivisme og selvoppofrelse er i strid med menneskets natur, og de vil derfor ha negative konsekvenser. Innen politikken må vi forfekte individers rettigheter, dvs. frihet og kapitalisme, ikke ufrihet og tvang i form av f.eks. sosialisme, velferdsstat eller teokratisk diktatur.

Dette vil være en kamp mot alle former for irrasjonalitet, og alle religioner er eksplisitt irrasjonelle. Vi må bekjempe alle religioner med de rette ideene. Man hva gjør vi rent konkret i dagens politiske spørsmål?

Utenrikspolitisk: Islamistiske regimer må styrtes. Jeg tenker på f.eks. de i Iran og Saudi-Arabia. Vi må støtte de land som er i strid med muslimer: Russland mot Tsjetjenia, India mot Pakistan, Israel mot PLO, Hamas, Hizbolla, Islamic Jihad.

Innenrikspolitisk: Vi må kreve av alle innvandrere at de skal undertegne en erklæring om at de vil følge norsk lov. Kjente islamister må ikke slippe inn i landet. Dette er i fullt samsvar med prinsippet om fri innvandring fordi dette prinsippet selvsagt ikke omfatter kriminelle. Alle muslimske miljøer må overvåkes nøye. Alle som viser at de er islamister må rettsforfølges: islamisme er å betrakte som en kriminell konspirasjon. Det er rettighetskrenkende å fremsette reelle trusler, og når en islamist omtaler USA som Satan, etc. så kan dette være en reell trussel.

Hva vil skje fremover? Dette spørsmålet er det vanskelig å svare på. Uansett kan man si at vi lever i en spennende og interessant tid. Og vi kan da minnes den gamle kinesiske forbannelsen «Måtte du leve i interessante tider».

Litteratur:

Arkoun, Mohammed: Arabisk idéhistoria. Alhambras 1993

Burton, Richard: Personal Narrative of a Pilgrimage to Al-Madinah & Meccah. 2 vols, Dover 1964

Coulter, Ann: Treason. Crown 2003

Grimberg, Carl: Verdenshistorien. Bind 7, Bokklubben 1985

Hellestveit, Cecilie: «Islam og demokrati». Babylon No 1 2003

Høigilt, Jacob: «Det avgjørende demokratiet». Babylon No 1 2003

Hjärpe, Jan: Islam. Almqvist & Wicksell 1992

Johanson, Ronnie (red.): Opprør. Religionskritikk i norsk lyrikk. Humanist forlag 1999

Kepel, Gilles: Jihad: The Trail of Political Islam. Harvard University Press 2002

Muhammed: Koranen. Universitetsforlaget 1989

Opsal, Jan: Lydighetens vei. Universitetsforlaget 1994

Patai, Raphael: The Arab Mind. Schribner’s 1983

Pipes, Daniel: Militant Islam Reaches America. Norton 2003

Rashid, Ahmed: Afghanistan & taliban. Dansk Gyldendal 2002

Vikør, Knut S.: «Språket og det heilage: arabisk og islam», Språknytt 3–4/2003

Vogt, Kari: Islams hus. Cappelen 1995

Warraq, Ibn: Hvorfor jeg ikke er muslim. Humanist forlag 2003

Warraq, Ibn: Why I am not a Muslim. Prometheus 1995

Warraq, Ibn (ed): The Quest for the Historical Muhammad.

<!– /* Font Definitions */ @font-face {font-family:Verdana; panose-1:2 11 6 4 3 5 4 4 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:536871559 0 0 0 415 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:”"; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:”Times New Roman”; mso-fareast-font-family:”Times New Roman”;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} –>

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-parent:”";
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:10.0pt;
font-family:”Times New Roman”;}
Forfatter: Vegard Martinsen

Mange mener tydeligvis at årsaken til terroren i Israel kommer av:

1) At Israel kontrollerer Vestbredden og Gaza og at israelere bosetter seg der.

Bak hans konklusjon ligger en forutsetning om at dersom Israels kontroll av Vestbredden og Gaza opphører, og de jødiske bosetterne blir fjernet, vil terroren ta slutt. Jeg vil ta opp noen temaer som har sammenheng med bosetninger og med terror.

I perioden 1949-67 kontrollerte Israel ikke noe av Vestbredden eller Gaza. Likevel var det stadig terror og vold fra naboene, både i form av væpnede enkeltpersoner og grupper som snek seg over grensen, og fra Syria skyting fra Golan og ned i Nord-Israel.
I denne perioden hadde altså terroren bare forbindelse med at Israel finnes, ikke noe annet.

Seksdagerskrigen i 1967
I juni 1967 brøt seksdagerskrigen ut. Da krigen var over etter en snau uke, hadde Israel overtatt kontrollen over hele Sinai-ørkenen (fra Egypt), Golan (fra Syria) og Vestbredden (fra Jordan). Israel satt da plutselig med et område som var flere ganger så stort som den vesle staten. Sinai var det største området. Like etter krigen foreslo Israel for nabostatene en avtale om at israelerne skulle trekke seg ut av de områdene de nylig hadde tatt kontrollen over i bytte for en varig fred. De arabiske statene samlet seg i Khartoum i Sudan og vedtok sine tre nei: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til fred med Israel. Se.khartoun-resulosjonen.

Dette er grunnen til at det i hele tatt ble aktuelt å fortsette å kontrollere Vestbredden og Gaza. Hadde araberne gått med på fred mot at Israel trakk seg ut, ville problemet vært løst allerede på 1960-tallet.

Oktoberkrigen 1973 (“Jom Kippur-krigen”)
At den militære sikkerheten er en viktig faktor i denne sammenhengen, ble understreket i oktober 1973, da Egypt og Syria gikk til samordnet angrep på Israel. Riktignok vant Israel den krigen også. Men det var svært lite som skilte på at det gikk helt galt i starten, på at Israel var blitt overrent og ødelagt.

Dette brakte for alvor sikkerhetsproblematikken inn i vurderingene fra israelsk side.
Kontroll over Vestbredden, som med sine fjell er forholdsvis lett å forsvare, kan bety liv eller død for Israel i tilfelle et framtidig stor-angrep fra øst (Syria, Jordan, Irak, Saudi-Arabia, kanskje Iran også). Israelerne har derfor ment at de ikke har kunnet gi fra seg kontrollen over Vestbredden uten i bytte for en ekte, varig fred. Dette mener også mange israelere som ikke ønsker å styre palestinerne og som er imot jødiske bosetninger på Vestbredden.

Konklusjon
På denne bakgrunnen er mitt svar på spørsmålet som er gjengitt innledningsvis:

a) Terroren er eldre enn Israels kontroll over Vestbredden og Gaza, og skyldes ikke den.

b) Dersom Israel skulle trekke seg helt ut av Vestbredden, ville det ikke gjøre slutt på terroren. Det eneste som kan gjøre slutt på terroren, er at araberne reelt anerkjenner at jødene har rett til en stat hvor de er i flertall, og legger opp sin politikk ut fra dette. Hvis ikke, vil terroren fortsette så lenge det finnes et Israel, uansett størrelse, så sant ikke israelske mottiltak klarer å forhindre det.

c) Israelere flest mener i dag, og jeg tror de har rett, at Israel kjemper for sin eksistens. Det er i hovedsak ikke noe annet å gjøre enn det Israel gjør for å vinne krigen de er påført. Alternativet er en bølge av terror som i løpet av få år vil skylle Israel bort.

Kilde: Med Israel For Fred

1. Konferansen har bekreftet enheten av den Arabiske rang, enighet om felles tiltak og behov for koordinasjon for å eliminere av alle forskjeller. Konger, Presidenter og representanter for de andre Arabiske statsoverhoder på konferansen som har bekreftet sine lands posisjon ved implementering av det Arabiske Solidaritet Charter som ble undertegnet på den tredje Arabiske toppkonferansen i Casablanca.

1. Konferansen har blitt enig om behovet for å konsolidere all innsats mot å eliminere virkningene av aggresjonen med basis i at de besatte landområdene er Arabisk land og at plikten til å gjenvinne disse landområdene ligger på alle de Arabiske Statene.

1. De Arabiske Statsledere har blitt enig om å forene sin politiske innsats på det internasjonale og diplomatiske nivå for å eliminere virkningene av aggresjonen og til å sikre tilbaketrekning av de aggressive Israelske krefter fra Arabisk land som er blitt okkupert siden aggresjonen den 5e juni. Dette blir gjort innenfor rammeverket av de hovedprinsipper som de Arabiske Statene adlyder, nemlig ingen fred med Israel, ingen anerkjennelse av Israel, ingen forhandlinger med, og fastholdelsen av det Palestinske folks rettigheter til sitt eget land.

1. Konferansen for Arabiske ministere for økonomi og Olje anbefalte at suspensjonen av oljepumping blir brukt som et våpen i slaget. Men, etter grundige studier av materien, er lederne av konferansen kommet til den konklusjonen, at olje pumpingen i seg selv kan bli brukt som et positivt våpen, da olje er en Arabisk ressurs som kan bli brukt til å styrke økonomien til de Arabiske Statene er direkte berørt av aggresjonen, slik at disse Stater vil kunne stå fast i slaget. Konferansen har, derfor bestemte seg for å fortsette pumpingen av olje, da olje er en positiv Arabisk ressurs og kan bli brukt i tjeneste for å nå de Arabiske mål. Det kan bidra til innsats for å muliggjøre at de Arabiske Stater som ble utsatt for aggresjonen og derved tapte økonomiske ressurser for å stå fast og til å eliminere virkningene av aggresjonen. De oljeproduserende Statene har, faktisk redusert innsatsen til å muliggjøre at Statene som ble berørt av aggresjonen kan stå fast på grunn av økonomisk trykk.

1. Deltakerne i konferansen har godkjent planen som er blitt foreslått av Kuwait for å sette opp et Arabisk Økonomisk og Sosialt Utviklings Fond på grunnlag av anbefalinger fra Baghdad konferansen for Arabiske Ministere for Finans, Økonomi og Olje.

1. Deltakerne er blitt enige om behovet for å gjøre de nødvendige tiltak som må til for å styrke de militære til å være forberedt på alle muligheter.

1. Konferansen har bestemt seg til å ekspedere eliminasjonen av utenlandske baser i de Arabiske Stater.

]]> http://bollic.wordpress.com/2008/06/19/the-khartoum-resolutions-september-1-1967/feed/ 0 bollic