Helt åpenbart er det israelske politiske etablissementet nå litt skaket etter at det er blitt kjent at sjefen for Research Institute of Strategic Studies i Teheran,Seyed Safi,for to uker siden informerte i London at sterke krefter i Iran ønsker seg en
forebyggende krig mot Israel.
En artikkel i dagens Haaretz(22.10.0
begynner slik:
“Senior Teheran officials are recommending a preemptive strike against Israel to prevent an Israeli attack on Irans nuclear reactors.”
Helt åpenbart er det slik at denne infoen kommer som en overraskelse på mange i Israel. Det må etter mitt syn bunne i at de skjønner ikke at verden er forandret siden Hizballah gikk seirende ut av 33 dagers krigen i Libanon sommeren 2006.
I etterkant av denne har jeg da også jevnlig skrevet her på document at hvorfor i all verden skulle Iran vente på at Israel bomber deres kjernefysiske anlegg? Hvorfor ikke angripe FØRST?
Gamle forsvarsminister Moshe Arens har i hele år skrevet artikler i Haaretz hvor han nærmest river seg i håret over at det politiske etablissementet i Israel kun ser den “fjerne fienden” som sitter i Teheran,men ikke den “nære fienden” Hamas og Hizballah.
Nå har vi altså hatt en arabisk Intifada inni selve FN-Israel,i ACRE,(Akko) som forteller at også militante arabere med israelsk pass er istand til å utføre opprør – nærmest som en femte kolonne – innen festning Israel.
Både Hamas og Hizballah tordet på radio/tv at Acre bare var en begynnelse – fordi de selvsagt har brukt store ressurser på å snu palestinsk ungdom inni Israel til deres krigerske linje.
Som Ronen Bergman redegjør for med dokumenter i boka The Secret war with Iran: de tunge seminarene som Syria,Hizballah,Iran,Hamas har holdt etter den andre Libanonkrigen, i Damaskus og Iran, har konkludert med at Israel vil tape neste store konfrontasjon.
Det er oppfatningen av helt nye maktbalanser i Midtøsten som ligger til grunn for at lederne i Iran nå overveier et angrep på Israel.
Israel er ikke bare omringet av fiender,de har dem også midt iblant seg. Det er den aller siste ubekveme faktoren.
Jan Hårstad
